Emil Nolde

Nolde ble først utdannet som treskjærer i Flensburg og gikk deretter på kunstskole i Karlsruhe fra 1899. I 1892–1898 var han lærer på kunst- og håndverksskolen i Sankt Gallen i Sveits. I de påfølgende årene tok han privatundervisning innen maleri og reiste flere ganger til Paris hvor han ble influert av impresjonismen.

Nolde utviklet etter hvert en svært uttrykksfull koloritt, og i 1906 sluttet han seg til den ekspresjonistiske kunstnergruppen Brücke sammen med blant andre Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rothluff. Samtidig ble fargebruken hans enda heftigere, de pastose penselstrøkene ble mer oppløste, og hans landskaper ble befolket med fantastiske og groteske skikkelser. Gruppens fremste felles inspirasjonskilde på denne tiden var Vincent van Gogh. Videre delte de et fokus på spontanitet og autentiske indre realiteter som uttrykksbærende elementer i kunsten. Imidlertid var forskjellene også store, blant annet var Nolde omtrent 15 år eldre enn de andre medlemmene, og allerede halvannet år senere forlot han gruppen for godt. Hans særegne, grove og uraffinerte stil var da i stor grad allerede ferdig formulert, mens Brücke-kunstnerne fortsatt stadig utviklet seg i nye retninger.

Nolde bodde store deler av sitt liv på landsbygda i nordlige Tyskland og fant som oftest sine motiver fra naturen. Selv om han tilbrakte vintermånedene i Berlin fra 1905 til 1913 hadde disse oppholdene liten påvirkning på hans motivkrets, foruten en serie malerier av hovedstadens hektiske natteliv i 1910–1911. Landskapsbilder dominerte gjennom hele hans karriere, men omkring 1909 begynte han også med monumentale religiøse komposisjoner som ble båret av en intens ekspressivitet. Mennesket i fri fysisk og åndelig utfoldelse ble da et nytt tema i hans kunstnerskap. I disse skildringene ble de naturlige proporsjonene revet i stykker og fargene oppnådde en sjelden kraft ved bruk av grelle kontraster. I likhet med de fleste andre ekspresjonister var såkalt primitiv kunst av sentral betydning for Nolde. Blant annet studerte han skulpturer, masker og eksotiske tekstiler på etnografiske museer, og i 1913–1914 deltok han i en ekspedisjon til Russland, Kina, Japan og Polynesia.

Etter første verdenskrig fikk Noldes landskaper en noe kjøligere koloritt, mens han i sine mange blomsterbilder beholdt de sterke fargene. På 1920-tallet støttet han nasjonalsosialistene og fremhevet sin egen kunst som særskilt tysk. Under det nazistiske regimet led han allikevel samme skjebne som de andre ekspresjonistene da verkene hans ble bedømt som «entartet» og han ble nektet å male.

Etter andre verdenskrig gjenopptok han sitt virke og var aktiv nesten helt frem til sin død i 1956. I tillegg til sin store produksjon innen oljemalerier og akvareller har han blitt stående som en av den tyske ekspresjonismes fremste representanter innen grafikk, hvor han fremfor alt leverte tresnitt i en bred, flatepreget, meget dynamisk og bevegelsesfylt stil. Han skrev også bøkene Das eigene Leben (1931) og Jahre der Kämpfe (1934).

• Kunst i Tyskland
• ekspresjonisme

• Schiefler, Gustav: Emil Nolde: das graphische Werk, Neuaufl., 1995-96, 2 b.
• Urban, Martin: Emil Nolde: catalogue raisonné of the oil paintings, 1987-90, 2 b.