Emil Adolf von Behring var en tysk bakteriolog og en av grunnleggerne av immunologien. I 1901 fikk han Nobelprisen i fysiologi (medisin) for sitt arbeid med serumterapi, særlig mot sykdommen difteri. Han var den første som fikk denne prisen.
Behring arbeidet under Robert Koch ved Hygienisk institutt i Berlin, sammen med den japanske bakteriologen Kitasato Shibasaburō (1853–1931). Kitasato og Behring var opphavsmennene til termen antitoksin, en betegnelse på et stoff som dannes i kroppen når den utsettes for giftstoffer som utskilles av visse bakterier. De to immunologene viste at serum (blodvæske) fra dyr som har fått innsprøytinger av difteribasillens gift (toksin), inneholder en motgift, et antitoksin, som uskadeliggjør toksinet. Ved gjentatte innsprøytinger av toksin på hester kan man oppnå høye konsentrasjoner av antitoksin i deres serum, og slikt serum kan brukes til behandling av difteripasienter.
Forut for oppdagelsen av difteritoksin og difteriantitoksin hadde Behring sammen med Kitasato vist at stivkrampebakterien produserer en sterk gift, tetanustoksin, som fremkaller dannelse av motgift, tetanusantitoksin, etter innsprøyting på dyr. Tetanusantitoksin (fremstilles nå av menneskeserum) brukes i stor utstrekning profylaktisk (forebyggende) med god virkning.
Emil Adolf Behring ble adlet i 1901 og var deretter kjent som von Behring.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.