Emanuel Geibel var en tysk forfatter. Han var svært populær i sin samtid. I dag har forfatterskapet primært litteraturhistorisk interesse.
Geibel debuterte som lyriker i 1840 og nådde umiddelbart ut til et stort publikum. Han nøt stor anseelse, selv om enkelte forfatterkolleger kritiserte ham for riktignok formfullendet, men innholdstom lyrikk. Theodor Fontane brukte begrepet «Geibelei» nedsettende. I 1851 ble Geibel professor i estetikk ved universitetet i München og ble, sammen med Paul Heyse, toneangivende i den såkalte Münchner Dichterkreis som markerte seg gjennom klassisk inspirert litteratur og som stod i motsetning til den realistisk-naturalistiske retningen som etablerte seg i annen halvdel av 1900-tallet. Geibel var en ivrig forkjemper for Tysklands samling under Preussens ledelse.
I diktsamlingen Zeitstimmen (1841) angrep Geibel tidens liberale og revolusjonære diktere. Av senere diktsamlinger kan nevnes Juniuslieder (1848) og Heroldsrufe (1871). Mange av hans dikt er tonesatt av blant annet Robert Schumann, Felix Mendelssohn Bartholdy og Johannes Brahms. Han skrev også dramatikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.