Eliteserien

Tidligere har den øverste serien hett Norgesserien (1937–1940 og 1946–1948), Hovedserien (1948–1962), 1. divisjon (1963–1989) og Tippeligaen (1990–2016). Mange tv- og avisredaksjoner ønsket ikke å bruke sponsornavnet Tippeligaen og omtalte den som eliteserien også i perioden 1990–2016.

Norgesserien besto av åtte distrikter og elleve avdelinger à sju lag fra Trøndelag og sørover, til sammen 77 lag. Serien eksisterte fra 1937 til 1940 da den ble avsluttet etter tre serierunder grunnet andre verdenskrig. Seriemesteren i 1938 og 1939 ble kåret etter kvartfinaler, semifinaler og finale – begge vunnet av Fredrikstad. I 1946 ble det gjennomført en kvalifiseringsserie for deltakelse i Norgesserien, og i sesongen 1947/1948 ble de beste lagene premiert med deltagelse i Hovedserien samt at det ble kåret en norgesmester. I finalen vant trondheimsklubben Freidig 2–1 over Sparta fra Sarpsborg.

Hovedserien ble opprettet i 1949 og besto av to avdelinger, A og B, med åtte lag i hver gruppe. Seriemesteren ble vanligvis kåret etter en sluttspillkamp på Ullevaal stadion i begynnelsen av juni, der vinnerlagene fra de to avdelingene møttes. Lag fra Nord-Norge var ekskludert fra å delta, noe Norges fotballforbund i ettertid har beklaget.

I 1961–1962 deltok lagene fra Hovedserien i den såkalte maratonserien som gikk over to år. Lagene i avdeling A og B, til sammen 16 lag, ble slått sammen til én serie i øverste divisjon for første gang i historien. De åtte beste lagene samt Gjøvik/Lyn og Sarpsborg, som rykket opp fra landsdelsserien, utgjorde fra 1963 den nye 1. divisjon. Fordi hele fire av de ti lagene kom fra Oslo –Frigg, Lyn, Vålerenga og Skeid – ble ligaen på folkemunne kalt «trikkeserien», grunnet den korte avstanden mellom kamparenaene. De fire andre lagene som fikk plass via maratonserien, var Brann, Steinkjer, Fredrikstad og Viking.

• norsk fotball
• norske seriemestere i fotball
• fotball
• Toppserien