Elfenbenskystens utenrikspolitikk

Elfenbenskysten har tradisjonelt ført en konservativ politikk, også på det utenrikspolitiske område, med sterk tilknytning til den tidligere kolonimakt Frankrike. Forholdet til Frankrike var særlig tett under presidenttiden til Félix Houphouët-Boigny, som selv hadde vært medlem av det franske parlament og franske regjeringer. Hans nære tilknytning til Frankrike var en bevisst politikk for å sikre stabilitet og vekst, men med uro og nedgang utover i 1990-årene og kuppet i 1999, ble forholdet svekket – for så å bli ytterligere forverret under borgerkrigen, da det kom til anti-franske opptøyer og franske borgere ble evakuert fra Elfenbenskysten.

En militær samarbeidsavtale fra 1961 gir Frankrike rett til å opprettholde baser i landet, og franske styrker var derfor på plass da opprøret startet; ytterligere styrker ble satt inn i forsøk på å dempe konflikten. Elfenbenskysten har også et nært forhold til andre land i Vesten, inkludert USA, som imidlertid begrenset sin bistand til landet etter militærkuppet

President Félix Houphouët-Boigny, som regjerte i årene 1960–1993, spilte en betydelig rolle i afrikansk politikk som en av nestorene blant statssjefene på kontinentet. Som sådan forsøkte han å megle i flere konflikter, blant annet i Angola og Liberia. Houphouët-Boigny var allerede på slutten av 1980-årene talsmann for forhandlinger mellom partene i Sør-Afrika, og Elfenbenskysten gav Sør-Afrika diplomatisk anerkjennelse i 1992, før apartheidsystemet var avviklet. Houphouët-Boigny besøkte Sør-Afrika, mens de sørafrikanske presidentene Vorster, Botha og de Klerk besøkte Elfenbenskysten. Landet ble kritisert av andre afrikanske land for sin Sør-Afrika-politikk. Elfenbenskysten var også et av svært få land som anerkjente utbryterrepublikken Biafra i 1960-årene, og den biafranske lederen Odumegwu Ojukwu oppholdt seg lenge i eksil i landet.

På grunn av sin beliggenhet er Elfenbenskysten indirekte blitt trukket inn i flere konflikter i Vest-Afrika, blant annet i Sierra Leone, Guinea og Guinea-Bissau. Selv om det er blitt benektet, støttet Elfenbenskysten den ene part i Liberia-krigen direkte, Charles Taylors NPFL-styrker, ved å gi opprørsstyrkene anledning til å ta inn våpen via Elfenbenskysten. Også Burkina Faso støttet Taylor, men av andre årsaker ble forholdet mellom Elfenbenskysten og Burkina Faso anstrengt utover i 1990-årene.

Om lag 5 millioner fremmedarbeidere fra hele regionen antas å ta arbeid i Elfenbenskysten; den største gruppen fra Burkina Faso. Under opprøret i 2002–2003 ble disse utsatt for forfølgelse, og mange reiste tilbake. Burkina Faso ble også beskyldt for å være delaktig i opprøret i Elfenbenskysten, gjennom å støtte opprørerne i nord. Grunnet støtte til NPLF deltok Elfenbenskysten ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG i Liberia, men i 1998 sendte Elfenbenskysten tropper til fredsstyrken i Den sentralafrikanske republikk, og i 1999 ble det opprettet et regionalt senter for trening av soldater i fredsbevarende arbeid i landet, finansiert av Frankrike. Fra 2003 ble Elfenbenskysten selv mottaker av fredsstyrker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg