Elfenbenskystens litteratur

Som i andre vestafrikanske land ble den muntlige litteraturen i Elfenbenskysten vanligvis fremført av en griot. En griot var en skald og historieforteller, ofte var han også en sanger som akkompagnerte seg selv på et musikkinstrument. Griotene var knyttet til et hoff eller til en mektig høvding. En viktig oppgave grioten hadde, var å hylle dem han arbeidet for. Derfor fortalte eller sang grioten historier om kongens eller stormannens bragder eller om den ærerike slekten han tilhørte. Men grioten skulle også underholde ved å fremføre dikt og sanger i ulike sjangere og tilpasset ulike tilhørere. De fleste griotene var menn, men det fantes også kvinnelige grioter.

I Elfenbenskystens gamle litteratur var tre sjangere særlig viktige: eposet, den korte fortellingen og gåten. Mange forskere mener at disse sjangrene henvendte seg til tre forskjellige grupper tilhørere. Når en griot fremførte et epos som handlet om guder, konger og store høvdinger og hærførere, var det skikken at mennene lyttet. De kortere fortellingene som ofte handlet om kjærlighet, men som også kunne være dyrefabler og liknende, talte særlig til kvinnelige tilhørere. Gåtene var først og fremst beregnet på barna. De hadde form av spørsmål og svar og gav barna et første innblikk i de verdiene samfunnet bygget på.

Den første skriftlige litteraturen i Elfenbenskysten oppstod i mellomkrigstiden. Flere av forfatterne fra denne tiden skrev først og fremst dramatikk. Dette gjelder blant annet François-Joseph Amon d'Aby som ble født omkring 1913 og døde i 2007. Amon d'Aby skrev også bøker og artikler om tradisjoner og sosiale forhold i Elfenbenskysten og gav ut flere samlinger med folkelige fortellinger og eventyr.

En jevngammel forfattere var Germain Coffi Gadeau (omtrent 1913–2000). Mellom 1939 og 1963 utgav han en rekke dramaer som ble populære både i Elfenbenskysten og i landene omkring, Tidiane Dem (1908–1991) er mest kjent som politiker og administrator, men skrev også bøker om Elfenbenskystens historie og kultur. I 1977 utgav han romanen Masseni om en ung gutt og landsbyen han kom fra.

Den mest sentrale forfatteren i denne generasjonen var Bernard Binlin Dadié (1916–2019). Noe av det som satte Dadié i en særstilling, var allsidigheten som preget forfatterskapet hans. Han utgav selvbiografier og historiske skrifter, romaner, skuespill og diktsamlinger. Deler av forfatterskapet hans er preget av en satirisk grunnholdning. Dadiés dikt har en enkel og gripende uttrykksform som har gjort ham til en av Afrikas mest leste lyrikere. Han samlet også gamle legender fra Afrikas muntlige litteratur: Les légendes africaines (1954)

En av de første romanforfatterne fra Elfenbenskysten fra årene like etter 1960 da koloniveldet ble avviklet, var Gérard Aké Loba (1927–2012). Etter at han hadde studert i Frankrike, skrev han romanen Coucoumbo, l'étudiuant noir (Coucoumbo, den svarte studenten, 1960). Denne boken ble til inspirasjon for mange forfattere etter han. Aké Loba skrev også andre romaner, men disse har ikke fått like stor oppmerksomhet.

En mer skeptisk røst når det gjaldt utviklingen i Afrika, var Ahmadou Kourouma (1927–2003). Han er hovedsakelig kjent for romanen Les Soleils des indépendances (1968, norsk oversettelse Uavhengighetens soler fra 2005), som er en skarp satire over den nye makteliten i Afrika.

Charles Gbessi Zégoua Nokan (født 1936) regnes blant de politisk mest radikale forfatterne i sitt land. Han utgav diktsamlinger, skuespill og en selvbiografi, men romanene utgjør den viktigste delen av forfatterskapet hans. Hele forfatterskapet hans er en oppfordring til politisk opprør.

Også Bernard Zadi Zaourou (1938–2012) var politisk radikal. Teaterstykkene hans er interessante fordi han var seg så bevisst at dramatikken i Afrika bygger på andre konvensjoner enn teateret i Europa. Zaourou var også sterkt opptatt av feminisme og hevdet i sine essay at det var kvinnene som måtte lede an i frihetskampen og utviklingen i Afrika.

På 1980- og 1990-tallet var Elfenbenskysten et viktig litterært sentrum i det franskspråklige Afrika. Særlig spilte landets største by Abidjan (hovedstad til 1984) en sentral rolle for utviklingen av kulturen i denne perioden, men mange forfattere og kunstnere kom også fra andre deler av landet.

En av de mest kjente forfatterne som ikke kom fra Abidjan, var Jean-Marie Adiaffi (1941–1999). Han fikk sitt gjenombrudd med romanen La Carte d'identité (Identitetskortet) i 1980. Den forteller om en tidligere afrikansk prins som blir avkrevd legitimasjon av de nye makthaverne i landet for å bevise hvem han er. Derfor illustrerer den motsetningen mellom den gamle afrikanske overklassen og de nye makthaverne etter koloniveldets fall.

Isaïe Biton Koulibaly (1949–2021) skrev romaner, noveller og barnebøker. Han fikk blant annet en litterær pris for Merci l'artiste (Takk, kunstner, 2002). Dette er en biografi i romanform om forfatteren Vincent de Paul Nyonda (1918–1995) fra Gabon. Koulibalys roman om ham er en av de aller første kunstnerromanene skrever av en afrikaner.

Mot slutten av det 20. århundret hadde Elfenbenskysten flere betydningsfulle kvinnelige forfattere. Mange av dem skrev barnebøker. Dette var blant annet tilfelle med Jeanne Goba de Cavallo (1926–1992). Henriette Diabaté (født 1935) er en fremstående kvinnelig historiker som har skrevet viktige bøker om afrikansk historie.

En av de mest markante kvinnelige forfatterne er Werewere-Liking Gnepo (født 1950). Hun er født i Kamerun, men verkene hennes er hovedsakelig skrevet i Elfenbenskysten. Gnepo er særlig kjent som dramatiker. Hun ønsker å fornye afrikansk dramatikk ved å forene det muntlige teateret der dans, sang og ikke minst masker spiller en stor rolle, med eksperimentelt teater blant annet inspirert av den franske teatermannen Antonin Artaud.

Fatou Bolli (født 1952) utgav i 1981 romanen Djigbo, en av få bøker som beskriver trolldomskunst i Vest-Afrika. Romanen er først og fremst en skildring av makten en trollmann kan få over menneskesinnet, og derfor også av farene trolldomskunsten representerer for utviklingen i Afrika.

Véronique Tadjo (født 1955) har fransk mor og far fra Elfenbenskysten. Hun regnes som en av de formelt dristigste blant de kvinnelige forfatterne i Vest-Afrika. Dette ser man ikke minst i À Vol d'oiseau (I fugleperspektiv, 1986). Denne boken er en samling av nesten hundre korte tekster som kan leses uavhengig av hverandre, men som, hvis de leses som en helhet, beskriver en liten by sett ovenfra og på avstand.

En av de mest særegne skikkelsene i Elfenbenskystens nyeste litteratur er Noël X. Ebony (pseudonym for Noël Essy Kouamé). Ebony var trolig født omkring 1950 og døde i 1986. Han var en nyskaper innnenfor afrikansk lyrikk på fransk. Ebony var opptatt av avantgardistiske uttrykksformer i en grad man ellers sjelden ser hos fransk-afrikanske diktere. Videre var han svært interessert i musikk, særlig i jazz, rock og pop. Selv om hele forfatterskapet hans er på fransk, var han orientert mot engelskspråklig og særlig mot nordamerikansk kultur.

Azo Vaugui (1954–2020) fikk sitt gjennombrudd i 2009 med det store diktet Zakwato. Dette eposet bygger på stoff fra den muntlige litterære tradisjonen i Vest-Afrika. Det skildrer en mann som sovner på vakt og ikke får meldt fra i tide om at fienden nærmer seg landsbyen hans. I fortvilelsen over at han sviktet sin oppgave, lar han øynene bli behandlet så de aldri på nytt skal kunne lukke seg. Dette diktverket er blitt svært populært i Elfenbenskysten. Det forener gammelt mytisk stoff med et dagsaktuelt budskap om årvåkenhet og offervilje.

Koffi Kwahulé er født 1956. Etter 1977 har han skrevet over tjue skuespill som er blitt oppført både i Afrika, Europa og Nord-Amerika. Det mest kjente stykket hans er Bintou (1997) som blant annet handler om kjønnslemlestelse. En forkortet versjon av Bintou ble i 2009 oversatt til norsk og oppført på Nationaltheatret i Oslo. Kwahulé har også utgitt flere romaner.

Venance Konan (født 1958) er forfatter og journalist. Han har arbeidet i viktige aviser i Elfenbenskysten og vært bidragsyter i Le Monde og The New York Times samt i den satiriske avisen Charlie Hebdo i Paris. Konan regner seg som en representant for en journalistisk stil han selv kaller «afro-sarcastique» («afro-sarkastisk»). Han fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 2003 med romanen Les Prisonniers de la Haine (Hatets fanger) og har gitt ut flere andre romaner etter det.

Maurice Bandaman (født 1962) har skrevet bøker i mange sjangere. Han skriver ofte om erotikk, og i romanene sine har han også behandlet forholdet mellom religion og politisk radikalisme. Teaterstykkene hans er blitt sammenliknet med fransk absurdistisk dramatikk, men de har likevel et større preg av eventyr enn det man forbinder med absurdismen i Frankrike.

Etter årtusenskiftet har den litterære produksjonen i Elfenbenskysten ikke vært like stor som den var på 1980- og 1990-tallet. En av de viktigste grunnene til dette er at landet ved begynnnelsen av vårt århundre gjennomgikk flere alvorlige politiske og sosiale kriser. Det virker også som interessen stadig blir større for de mulighetene uttrykksformer som film, video og tegneserier har skapt. Likevel er det også de siste årene kommet nye og spennende litterære skikkelser fra Elfenbenskysten.

Forfatterskapet til Fatou Fanny-Cissé (1971–2018) omfatter romaner, noveller og bøker for barn og ungdom. Madame la Présidente (Fru president, 2017) regnes som hennes viktigste bok. Den handler om et tenkt land i Afrika der en kvinne blir valgt til president. Riktig nok er Fanny-Cissé en engasjert feminist, men hun tegner langt fra noe idealisert bilde av det kvinnelige statsoverhodet. For fru President viser seg like grådig når det gjelder makt og rikdom som hennes mannlige kolleger blant politikerne pleier å være.

Også forfatteren Gauz, pseudonym for Armand Patrick Gbaka-Brédé, er født i 1971. I studietiden arbeidet han som sikkerhetsvakt i Paris, og det er erfaringer fra dette arbeidet som ligger til grunn for gjennombruddsromanen hans Debout-Payé ([Stå] oppreist – [Bli] betalt, 2014). I 2018 utgav Gauz en ny roman, Camarade Papa (Kamerat Pappa), som også har fått stor oppmerksomhet. Boken er en dannelsesroman der hovedpersonen, en liten mørkhudet gutt som bor i Amsterdam, lærer at europeernes holdning til Afrika før og nå ikke er blitt vesentlig forandret.

Josué Guébo (født 1972) regnes som Elfenbenskystens mest kjente nålevende lyriker. Guébo har foruten dikstamlinger utgitt noveller og teaterstykker samt en lang rekke barnebøker. Songe à Lampedusa (Tenk over Lampedusa, 2014) er den mest kjente diktsamlingen hans. Den ble skrevet i anledning tragedien ved øya Lampedusa i Middelhavet året før, der omtrent 350 påpirløse immigranter druknet i et forsøk på å komme inn i Europa.

Maboula Soumahoro (født 1976) vokste opp i Paris og fikk sin utdanning i Frankrike og USA. Men foreldrene hennes kom fra Elfenbenskysten, og det er derfor hun regner seg som en «afropeer» – en person med røtter i to kontinenter, men som ikke hører fullstendig hjemme på noe av dem. Tankene omkring hvilket land hun egentlig tilhører, kommer blant annet til uttrykk i hennes mest kjente bok, essaysamlingen Le Triangle et l'hexagone, réflexions sur une identité noire (Trekanten og sekskanten, refleksjoner omkring en svart identitet, 2020).

Lyne Carol Guih, trolig født i 1984, hadde barndommen sin i Elfenbenskysten, men har bodd en rekke år i USA. Lik mange andre afrikanere som skriver om forholdet mellom sitt kontinent og Europa, legger hun an en humoristisk tone. Særlig i La Bêtise, rire à n'en plus finir (Dumheten, la oss aldri slutte å le av den, 2011) går hun lenger i å latterliggjøre europeernes behandling av Afrika enn noen forfatter fra Elfenbenskysten tidligere har våget å gjøre.

Enkelte av de yngste forfatterne fra Elfenbenskysten har valgt bloggen som uttrykksform. Blant bloggerne er kvinnene i flertall. En av de mest kjente er Edith Yah Brou (født 1984). Bloggen hennes er hovedsakelig skrevet på engelsk. Hun tar ofte opp spørsmål omkring kvinners rettigheter i afrikanske land. Særlig vil hun vise hvilke muligheter datateknologien gir afrikanske kvinner når de vil oppnå større selvstendighet i forhold til menn i familien og i nærmiljøet.

Andre forfatterne definerer seg som slampoeter. Noe av det som gjør denne nye sjangeren særlig aktuell i et land som Elfenbenskysten, er at den er muntlig og fremføres i et fellesskap mellom utøvere og tilhørere. Det finnes altså likheter mellom de gamle griotene som underholdt tilhørerne sine ved hoffet eller i landsbyen, og slampoetene som morer og provoserer dagens publikum. Men det finnes også viktige forskjeller, ikke minst den at griotene hovedsakelig var menn, mens slampoesien i Elfenbenskysten særlig dyrkes av kvinner.

I Elfenbenskysten blir det utdelt flere litterære priser. Blant disse kan nevnes Grand prix littéraire ivoirien (Elfenbenskystens store litterære pris) som ble opprettet i 2007. Det finnes også en del forlag som både utgir bøker skrevet av landets egne forfattere, og bøker av forfattere fra andre afrikanske land, for eksempel land med streng politisk sensur eller som ennå ikke har bygget opp et eget forlagsvesen. Flere forlag i Elfenbenskysten arbeider også aktivt for å få ungdom til å satse på en litterær karriere. De har blant annet opprettet skrivekonkurranser med ulike klasser, både klasser for videregående skoleelever og klasser for studenter og annen voksen ungdom.

Men adskillige forfattere fra Elfenbenskysten foretrekker likevel å utgi bøkene sine på forlag i andre vest-afrikanske land, for eksempel i Senegal. For mange forfattere fra Elfenbenskysten er det også et mål å få utgitt bøker i Europa og særlig i Frankrike for dermed å nå ut til flere lesere. Muligheten man de siste år har fått til å publisere på nettet, har også forfattere fra Elfenbenskysten opplevd som et stort fremskritt.

Standardverket om litteratur fra Elfenbenskysten er Bruno Gnaoulé-Oupohs La Littérature ivoirienne. Denne litteraturhistorien er utgitt i serien Lectures du Sud på forlaget Karthala i Abidjan i 2000. Verket har omtrent 450 sider og finnes fremdeles tilgjengelig som nettutgave.

• Elfenbenskysten historie
• massemedier i Elfenbenskysten
• musikk i Elfenbenskysten
• kunst i Elfenbenskysten

• Cote d'Ivoire in James Murua Literary Blog
• Ivory Coast i The Modern Novel
• Dadiés bøker i Open Library
• Kourumas bøker i Nasjonalbiblioteket (begrenset tilgang)