Einar Rose var en norsk skuespiller som hadde stor betydning for norsk revykunst.

Han sluttet seg til Chat Noir i 1926, og ble kunstnerisk leder og iscenesetter samme sted i 1936 etter å ha ledet Scala Teater sammen med Victor Bernau i 1934–1935.

Rose var en saftig og på alle vis frodig scenekunstner som også kunne bli en skarp satiriker. Med sin særpregede Oslo-tone hadde han stor betydning for norsk revykunst, og han nådde stor popularitet med viser som Nå går'n på gummisåler (1928), Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg (1929), Vigeland (1939) og Prammen og Madammen (1964, med Leif Juster), og slagere som Sol ute, sol inne (1928) og Ola var fra Sandefjord (1929).

Rose var den mest populære sangeren i tidlig norsk grammofonhistorie, med over 300 innspillinger i perioden 1927–1941. Det dreide seg om både revyviser, slagere og mer operettepreget materiale. Fra 1937 drev han Rosekjelleren i Chat Noirs kjellerlokaler.

Einar Rose ga ut bøkene Roseboken (1941) og Ingen rose uten torner (1964). CD-platen Landskampen (1994) inneholder de fleste av hans senere plateinnspillinger fra perioden 1959–1973, hovedsakelig nyinnspillinger av hans revyklassikere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.