Egypts franskspråklige litteratur

Napoleons felttog i Egypt er en viktig forutsetning for at landet også fikk en litterær tradisjon på fransk. Napoleons ønske var ikke bare å erobre, men også å bringe ut den franske kulturen. Derfor tok han representanter for ulike profesjoner med på felttogene sine. Mange av disse slo seg ned i landene han erobret, og slik fikk også Egypt i løpet av det 19. århundre en velutdannet og liberal fransktalende elite. Blant dem som snakket fransk i Egypt, fantes det etter hvert folk med røtter i ulike europeiske land. Særlig mange hadde bakgrunn fra Italia og Hellas. De tilhørte også ulike religioner: Mange var gresk-ortodokse eller koptiske kristne, andre hadde jødisk bakgrunn eller representerte forskjellige muslimske retninger. De aller fleste var kulturåpne og opptatt av å forene Europas og Orientens verdier.

Egypt kom under britisk okkupasjon fra 1882 til 1936. Paradoksalt nok bidro også dette til at den franske innflytelsen på kulturlivet ble sterkere. I første del av 20. århundre var ikke fransk, i samme grad som engelsk, i Egypt sett på som undertrykkernes språk. Mange egyptiske intellektuelle foretrakk derfor å bruke fransk når de orienterte seg innenfor europeisk kultur. En annen faktor var at det allerede ved begynnelsen av 1900-tallet fantes en forholdsvis sterk kvinnebevegelse i Egypt. Dette er trolig en av grunnene til at det finnes så mange kvinnelige forfattere i Egypts franskspråklige litteratur:

Jehan d'Ivray, pseudonym for Jeanne Puech (1861–1940) var født i Frankrike, men levde 40 år i Egypt og utga fra 1898 en rekke romaner som behandlet emner fra egyptisk kultur og historie. Valentine de Saint-Point (1875–1953), forfatter, koreograf og kritiker og en de få kvinnelige forkjemperne for futurismen, bodde fra 1924 i Kairo. Hun konverterte til islam og brukte slutten av sitt liv til å kjempe for orientalske og muslimske idealer. Men også kvinner med rent egyptisk bakgrunn gjorde seg etter hvert gjeldende innenfor landets franskspråklige litteratur. Det første store navnet var Out El Kouloub (1892–1968), som skrev sin første roman Harem i 1937, og deretter utga en rekke skjønnlitterære og faglitterære bøker. Doria Shafik (1908–75) var sterkt feministisk engasjert. Hun huskes mest for sin kamp for kvinnenes sosiale og politiske rettigheter i Egypt, men hun ga også uttrykk for sine holdninger i fortellinger og diktsamlinger både på fransk og arabisk.

I mellomkrigstiden ble Egypts franskspråklige litteratur sterkt preget av surrealismens idealer. Den mest konsekvente surrealisten var Georges Henein (1914–73), men også Edmond Jabès (1912–91) og Albert Cossery (1913–2008) ble sterkt preget av retningen. Begge disse forfatterne regnes blant de mest sentrale skikkelsene i egyptisk litteratur. Joyce Mansour (1928–86) kom fra en engelsk familie som hadde bodd i Egypt i flere generasjoner, men hun skrev på fransk. Hun regnes blant de viktigste kvinnelige surrealistene, og hennes lyrikk og prosafortellinger kommer i stadig nye utgaver.

Etter annen verdenskrig er stillingen for fransk språk i Egypt etter hvert blitt svakere. Blant grunnene til dette var en generelt mer kritisk holdning til europeiske idealer som fulgte etter Suez-krisen i 1956. I tillegg har engelsk fått en stadig viktigere posisjon internasjonalt, og i Egypt skjedde dette ikke minst på bekostning av fransk. Denne utviklingen betydde likevel ikke at den franske litterære tradisjonen i Egypt opphørte. Det man ser, er at franskspråklige forfattere med bakgrunn i Egypt ofte valgte å bosette seg i Frankrike eller i andre fransktalende land. Særlig emigrerte mange til Canada eller Sveits.

Denne utviklingen gjør det undertiden usikkert hvilken nasjonalitet de ulike forfatterne med egyptisk bakgrunn egentlig tilhører. En sentral skikkelse som Andrée Chedid (1920–2011) levde både i Egypt og i Libanon; i tillegg bodde hun i Frankrike fra 1946 til sin død i 2011. Jean Moscatelli (1905–65) var av italiensk opphav, men han skrev sine dikt på fransk og fikk en pris fra Det franske akademi. Andrée Dahan (født 1939) har utgitt både lyrikk og kriminalromaner. Hun emigrerte fra Egypt til Québec i 1968 og regner seg nå som kanadisk forfatter. Også Mona Latif Ghattas (født 1946) flyttet tidlig til Canada, men tematikk og stil i hennes prosa og lyrikk er preget av hennes egyptiske bakgrunn. Hun skriver både på fransk og arabisk.  

Robert Solé (født 1946) er en typisk representant for de franskspråklige egyptiske forfatterne i vår tid. Han tilhører en koptisk kristen familie og emigrerte til Frankrike i 1967. Som journalist har han hatt sentrale posisjoner i avisen Le Monde. Blant romanene hans er Le Tarbouche (1992) særlig kjent. Tarbouche er det franske ordet for en rød fez, et tradisjonelt egyptisk hodeplagg. Blant hans mange bøker om forholdet mellom  Egypt og Frankrike er det naturlig å trekke fram L'Égypte, passion française (1997, «Egypt, en fransk lidenskap»). Solé har også skrevet en bok (2012) om Jean-François Champollion, den franske egyptologen som dechiffrerte hieroglyfene. I 2015 utga han Hôtel Maharajane, en roman om et hotell utenfor Kairo der folk fra alle de ulike folkeslag og religioner som utgjør Egypt, er i stand til å leve sammen i fordragelighet.

Det har stått fram få franskspråklige egyptiske forfattere i den yngste generasjonen. Men interessen for  de egyptiske minoritetene er fremdeles levende hos egyptere som bor i Frankrike og skriver på fransk. Et godt eksempel på dette er verkene til juristen og forfatteren Magdi Sami Ibrahim Zaki (født 1944). Han har skrevet en rekke bøker om de koptiske kristne, blant annet en monumental fremstilling (2005) av deres historie fra antikken til vår egen tid.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.