Egypt. Dronning Hatshepsuts tempelanlegg ved Dayr al-Bahri ved Theben, fra omkring år 1500 f.Kr.

Anon. Begrenset gjenbruk

Egypt. Khefrens pyramide ved Giza utenfor Kairo.

Anon. Begrenset gjenbruk

Denne artikkelen er én del av en samlet framstilling av Egypts historie som er fordelt på flere perioder. For oldtidens historie, se artikkelen Egypt – Oldtidsrike; for tiden etter revolusjonen i 1952, se artiklene Egypts nyere historie (for perioden fra 1952 til fredstavtalen med Israel i 1979) og Egypts samtidshistorie (for perioden etter mordet på president Anwar al-Sadat i 1981).

Ved Romerrikets deling i 395 kom Egypt under Det bysantinske riket. På 600-tallet var Egypt en kort tid under perserne, men disse ble fordrevet av den bysantinske keiseren Heraklios i 626. Under den store islamske erobringsbølgen etter Muhammeds død i 632, ble Egypt erobret 641 av den arabiske generalen Amr ibn al-As. Helt frem til 969 ble Egypt styrt av guvernører som var innsatt av de omayyadiske kalifer i Damaskus (til 750) og abbasidene i Bagdad. Okkupasjonen ble gjennomført uten særlig sterk motstand fra de kristne, som allerede hadde et anstrengt forhold til det bysantinske rike.

De nye islamske herskerne blandet seg lite inn i religiøse forhold, både fordi islam i prinsippet var tolerant overfor andre religioner, og fordi de var i mindretall. I denne perioden økte imidlertid den arabiske befolkningen kraftig gjennom innvandring fra Arabia og Syria. Kopterne følte sine posisjoner truet og gjorde opprør, det siste ble slått blodig ned omkring 830. Det gikk enda flere hundre år før kopterne ble en minoritet i Egypt. Likevel ble Egypt i løpet av et halvt årtusen forvandlet fra en hellenistisk og kristen stat til et kjerneland i den nye islamske verden.

Ettersom det politiske samholdet innen islam slo sprekker, benyttet Egypt muligheten til å bli selvstendig. I 868 stanset den tyrkiske generalen Ahmad ibn-Tulun all innbetaling av skatter til kalifen i Bagdad og brukte i stedet pengene til å bygge opp en ny hovedstad utenfor Fustat, blant annet med den berømte moskeen som bærer hans navn. Hundre år senere ble Egypt helt selvstendig under det fatimidiske dynasti (969–1171). Fatimidene var et sjiittisk, ismaelittisk dynasti som hevdet å nedstamme fra Muhammeds datter Fatima. Den første fatimidiske kalif i Egypt var al-Muizz (953–975), som erobret landet i 969 og grunnla bl.a. den nye hovedstaden Kairo. Under hans etterfølger al-Azaz (975–996) ble herredømmet utvidet til Syria.

De senere fatimidiske herskerne var svakere, men først i 1171 kom Egypt igjen under sunni-muslimsk kontroll. Den berømte kurdisk-irakiske hærføreren Salah-ad-din (Saladin) erobret Jerusalem tilbake fra korsfarerne og tok makten i Egypt. Han grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt 1171–1250.

Kairo ble den fremste handelsbyen innen islam og moskeen al-Azhar dets fremste lærested. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespillere. Disse ble kalt mamelukker (arab. mamluk 'kjøpt slave'), og disse ble etter hvert landets egentlige herskere.

Omkring 1250 tilrev mamelukkene seg makten i Egypt. Mamelukk-styret var et militærdiktatur som bare kunne vedlikeholdes gjennom tilførsler av slavesoldater fra de islamske landene i Asia. Den betydeligste mamelukksultanen var Baibars (1260–77), som slo tilbake et mongolsk invasjonsforsøk og konsoliderte regimet. Hans politikk la grunnlaget for en ny blomstringsperiode innen handel og kultur, ikke minst etter at abbasidekalifatet i Bagdad gikk til grunne.

Egypt konsoliderte stillingen som islams viktigste stat ved å skaffe seg kontroll over de hellige byene Mekka og Medina, og den islamske ekspansjonen fortsatte sørover til Sudan. Senere forfalt riket igjen, og flere borgerkriger og mamelukkisk vanstyre fulgte. Samtidig oppstod det etter hvert en ny stormakt i regionen: Det osmanske riket. Osmanenes sultan Selim 1 seiret over mamelukkene ved Aleppo i 1516 og avsatte den siste sultan, Tuman-Bey (1517). Egypt ble deretter en provins i det osmanske riket.

Selv om Egypt var en provins i det osmanske riket, var det fortsatt mamelukker som fylte landets administrasjon. Flere opprør innad i okkupasjonsstyrkene svekket det osmanske styret. Frankrikes keiser Napoleon 1 Bonaparte ledet den franske invasjon av Egypt i 1798, og kunne med sine overlegne våpen raskt slå ned motstanden. Frankrike ønsket å underlegge seg Egypt som koloni, men fikk aldri kontroll over landet. Elleve måneder etter landgangen forlot Napoleon i hemmelighet Egypt, og general Kléber, som var blitt overlatt ansvaret for okkupasjonen, måtte inngå et samarbeid med mamelukkene.

I 1801 gjenerobret osmanene Egypt med britisk støtte, og overtok nominelt sett styret av landet igjen. Levevilkårene for det egyptiske folket forverret seg sterkt i denne perioden, og mange vendte seg til det muslimske presteskapet, ulamaen. Sammen med kjøpmannsstanden så ulamaen seg om etter en leder som kunne bedre Egypts stilling. Mannen de vendte seg til, og som skulle komme til å forandre Egypts historie, var Muhammad Ali Pasja. Han kom til Egypt som del av en albansk militær styrke som skulle reetablere osmansk kontroll over landet etter den franske okkupasjonen, 1798–1801. I 1805 ble han utnevnt til Egypts guvernør, og tok senere tittelen kediv.

Muhammad Ali Pasja konsoliderte makten og ekspanderte økonomisk og militært. Han nøytraliserte eller eliminerte sine politiske motstandere, framfor alt mamelukkene, mens hæren ble styrket. En marine og handelsflåte ble bygd opp, og Egypt fikk sin første industri, ikke minst innrettet mot militære behov. En tekstilindustri ble grunnlagt for å nyttiggjøre seg bomullsproduksjonen. Under Muhammad Alis styre ble flere egyptere sendt til utlandet for å studere, og en intellektuell elite vokste frem. Den økonomiske utviklingen førte til militære ekspedisjoner, blant annet for å fremme handelen. Ved å underlegge seg det nordlige Sudan i 1822 ble Egypt et eget imperium snarere enn en provins av det osmanske riket, som landet fortsatt formelt sett var en del av.

Den egyptiske hæren ble under Muhammad Ali utvidet til rundt 100 000 mann, blant annet gjennom tvangsrekruttering av bønder. Med denne gikk Muhammad Ali til flere kriger; i Hedsjas (1811–18), Sudan (1820–22), Kreta og Kypros (1824–28) og i Syria (1831–33 og 1839–40). Hans sønn Ibrahim Pasja var øverstkommanderende for hæren, som i 1831 truet selve hovedstaden i det osmanske riket, Konstantinopel. Den egyptiske ekspansjonen truet britiske handelsinteresser i Midtøsten, og i 1840 kom britene osmanene til unnsetning og tvang egypterne ut av Syria.

Muhammad Ali Pasja gikk av i 1848 og døde i 1849. Hans etterfølgere var Abbas 1 (1848–54) og Said (1854–63). Under Said ble byggingen av Suezkanalen startet med franske kapitalinteresser. Den ble åpnet i 1869. Under Muhammad Alis sønnesønn Ismails styretid (1863–79) fortsatte moderniseringsprosessen, med bygging av jernbane og telegraf, og graving av kanaler for irrigasjon. Utviklingen ble i stor grad bekostet gjennom utenlandske lån, og Egypts gjeld økte voldsomt. Etter krav fra europeiske kreditorer tok en brite og en franskmann sete i regjeringen. Da Ismail forsøkte å fjerne dem i 1879, ble han avsatt av sultanen, hvorpå hans sønn Tewfiq ble utropt til kediv (hersker). I 1880 brøt det ut opprør mot kediven innad i hæren, og Tewfiq anmodet om britisk og fransk støtte for å slå opprøret ned. Britiske styrker gikk i land i Ismailia i 1882, og under slaget ved Tal al-Kabir led den egyptiske hær under ledelse av opprørs-obersten Ahmad Urabi nederlag. Kediven hadde sett for seg at de britiske styrkene skulle trekke seg ut så snart han selv hadde gjenvunnet kontrollen, men den invasjonen han hadde invitert til, skulle vedvare til 1954.

Etter Tewfiqs død i 1892 tok sønnen Abbas 2 over som kediv, og han støttet oppbyggingen av en nasjonalistbevegelse, som vokste frem under ledelse av juristen Mustafa Kamil. Under britisk styre ble egyptisk næringsliv ensidig innrettet på eksport av råvarer til britisk industri, først og fremst bomull.

Da Tyrkia gikk med i første verdenskrig på tysk side i 1914, avsatte britene kediven og erklærte Egypt for et protektorat. Abbas 2 ble erstattet med Tewfiqs bror, Husain Kamil. Han ble i 1917 etterfulgt av sin bror Fuad. Under krigen tjente Egypt som den viktigste britiske militærbase i Midtøsten, og tvangsarbeid og økte skatter ble pålagt befolkningen. Det medførte økt oppslutning om nasjonalistbevegelsen, og da dens leder Saad Zaghlul ble landsforvist i 1919, brøt det ut opprør flere steder i Egypt. I februar 1922 opphevet Storbritannia sitt protektorat, og Egypt oppnådde nominell selvstendighet, med kong Fuad som statsoverhode.

Les mer i Store norske leksikon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.