medier i Egypt

Allerede i årene etter at De frie offiserer grep makten gjennom den egyptiske revolusjonen i 1952 ble media systematisk brukt for å påvirke og mobilisere befolkningen, både i Egypt og den arabiske verden for øvrig. Populariteten til Egypts og araberverdenens leder Gamal Abdel Nasser tilskrives ikke minst hans strategiske bruk av særlig av radio for å kringkaste sine taler til hele regionen, men også bruken av andre medier, spesielt aviser, for å påvirke opinionen. Nassers regime gjennomførte på 1950- og 1960-tallet en omfattende informasjonsoperasjon. Et presseapparat gjennom ambassadene ble bygd opp, som blant annet betalte journalister i flere land.

Også Napoleon anerkjente medienes innflytelse, og hadde med seg en trykkpresse for å produsere aviser da han i 1798 invaderte Egypt; den første i Afrika.

Som en regional stormakt fortsatte Egypt å bruke særlig radio for å nå ut til befolkningen i den arabiske verden så vel som den såkalte tredje verden. Ennå på 1980-tallet sendte Radio Cairo program på over tretti språk.

Under Nasser ble media kontrollert av staten. Disse inkluderte flere aviser med til dels ulike politiske ståsted, med Al Akhbar og Al-Ahram som de viktigste. Redaktøren av Al-Ahram, Mohammed Heikal, var en nær forbundsfelle av president Nasser, og formulerte deler av hans politiske tanker. Etter Nasser ble mediekontrollen løsnet, men også hans etterfølger Anwar al-Sadat kontrollerte radio og fjernsyn, og fjernet Heikal fra redaktørstillingen. Sadat tillot etableringen av private aviser. Under president Hosni Mubarak kom enda flere aktører, kanaler og plattformer til, ikke minst tv og sosiale medier – både statlige og private.

Egypt har en rekke aviser og magasiner, både trykte og digitale, med en utvikling der de nettbaserte vinner terreng framfor de trykte. Det utgis over 20 trykte dagsaviser. Al-Ahram, etablert i 1875, holdes fortsatt for en av de mest innflytelsesrike, og publiserer også på engelsk på internett (så vel som med en engelskspråklig og en franskspråklig ukeutgave). Flere politiske aktører utgir aviser, blant dem Wafd-partiet med Al-Wafd. De største avisene utgis på arabisk, men det publiseres også på armensk, fransk og engelsk.

Egypt er en ledende regional aktør også innen tv og radio, med flere statlige så vel som private kanaler. Fjernsyn startet i 1960, og er det mest populære medium. Det er to statlige, riksdekkende kanaler og seks regionale. Særlig etter Den arabiske våren og avsettelsen av president Mubarak har det vokst fram mange private kanaler. Alle bakkesbaserte stasjoner er statseide, og det er både statlige og private satellittbaserte kanaler. Egypt var det første arabiske land med sin egen kommunikasjonssatellit, Nilsat, som startet sendinger i 1998. Den statlige kanalen Nile TV International retter seg særlig mot utlandet, med sendinger også på engelsk og fransk; tidligere også hebraisk.

Egypt er, også i kraft av sin størrelse, det land i Midtøsten med flest brukere av sosiale medier. Det anslås at rundt halvparten av befolkningen er tilkoblet internett. Mobile plattformer er mest utbredt, og Egypt er blant de land i verden der mobiltelefoni er mest utbredt.

Fra å ha oppmuntret til utbredelsen av internett før opprøret i 2011, har det nye regimet blokkert enkelte nettsider. En ny cyberlov fra 2018 gir myndighetene anledning til å blokkere steder som anses for å være en trussel mot rikets sikkerhet og nasjonal økonomi.

Egypt har også flest Facebook-brukere i regionen; over 35 millioner i 2018. Med bruk av antiterror-lovgivning kan myndighetene arrestere brukere med et visst antall følgere, fordi de da blir regnet som politiske aktører. Påstander om spredning av falske nyheter blir også brukt for å angripe brukere av sosiale medier.

Sosiale medier var en viktig faktor under opprøret i 2011–2012, for spredning av informasjon og mobilisering til demonstrasjoner.

• Egypts nyere historie
• Egypts samtidshistorie
• Opprøret i Egypt 2011–2012