Edward Dowden, irsk litteraturhistoriker og dikter. Han er særlig kjent for sin innsats i Shakespeare-forskningen og som en markert motstander av den nasjonalistisk inspirerte litterære renessansen i Irland mot slutten av 1800-tallet.

Dowden var en nær venn av maleren John Butler Yeats og var også tidlig en viktig mentor for vennens sønn William Butler Yeats. Dowden opponerte imidlertid offentlig mot sistnevntes forsøk på å få etablert en nasjonalistisk orientert irsk litterær renessanse: Dowden var unionist, ivret for en kosmopolitisk litteratur og stilte seg også tvilende til den litterære kvaliteten i verkene som sprang ut av den nye bevegelsen. I sine første utgitte memoarer Reveries over Childhood and Youth brukte William Butler Yeats  Dowden som en hovedrepresentant for den viktorianske ortodoksi han selv tok et oppgjør med.

Dowden ble utdannet ved Queen’s College i hjembyen Cork og ved Trinity College i  Dublin. Han ble i 1867 den første professor i engelsk litteratur ved Trinity College.

Dowden debuterte som lyriker i 1876 med diktsamlingen Poems. Samlingen inneholder sekvensen «In the Galleries», et av de tidligste eksperimenter med bildebeskrivende lyrikk i den irske diktningen. Dowden fant det imidlertid vanskelig å kombinere et kreativt virke med kritikergjerningen, og hans eneste senere diktsamling – A Woman’s Reliquary – ble utgitt posthumt.

Dowdens første litteraturkritiske bok var Shakspere. A Critical Study of his Mind and Art (1875) – og nettopp Shakespeare-forskningen hans oppnådde internasjonal anseelse. Han ble også en viktig formidler av forfatterskapene til Percy Bysshe Shelley, Robert Browning og Johann Wolfgang von Goethe. I biografisk orienterte studier forsøkte Dowden å identifisere avgjørende vannskiller i deres forfatterskap.

I essaysamlinger som Studies in Literature (1878), Transcripts and Studies (1888) og New Studies in Literature (1895) favnet Dowden vidt i den moderne litteraturen, med et spesielt fokus på Shakespeare, romantikken og dens forhold til den franske revolusjonen samt den viktorianske samtidslitteraturen på engelsk og fransk. Dowden opplevde den viktorianske samtiden som preget av tvil og moralsk relativisme, og han fremhevet romanene til George Eliot som spesielt skarpsindige analyser av nettopp dette. Dowden trakk generelt forbindelseslinjer mellom litteraturen, på den ene siden, og moralen og vitenskapen på den andre siden. Men han var ingen snever moralist, og forsvarte blant andre Goethe, Shelley, Charles Baudelaire og Walt Whitman mot de viktorianske kritikernes moralske fordømmelse. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.