Portrett fra Westminster Abbey, sannsynligvis av Edvard 1, malt i løpet av hans regjeringstid 1272- 1307.

av ukjent maler. Falt i det fri (Public domain)

Edvard 1, også kalt Edward Longshanks, var sønn av Henrik 3 og konge av England 1272–1307. Som ung førte han ungadelens strid mot høyadelsveldet. Fra 1270 var Edvard utenlands, og deltok blant annet i det åttende korstog. Selv om faren Henrik 3 døde i 1272 og etterlot tronen til Edvard returnerte han ikke til England før i 1274. Som konge konsoliderte han kronens makt og støttet seg til stendene. I hans regjeringstid fant parlamentet den form som ble grunnleggende for folkerepresentasjonen i England. Han var kirketro, men avgrenset presteskapets verdslige makt og gjorde seg uavhengig av paven. Edvard var en iherdig lovgiver og avskaffet mange føydale privilegier. I Wales førte han 1277–84 krig for å undertvinge lensherren Llewelyn og innførte engelsk rett og statsskikk der, samt bygde flere borger. Han var voldgiftsdommer mellom kongsemnene i Skottland i 1290-årene (etter «piken fra Norge», se Margrete, norske dronninger), og la til slutt landet under seg med våpenmakt. Da Skottene samlet seg imidlertid omrking Robert Bruce og gjorde opprør mot det engelske herredømmet i 1306, dro Edvard nordover, men døde i Burgh by Sands ved den skotske grensen i 1307. Han ble etterfulgt av sønnen Edvard 2.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.