Ecuadors første betydelige dikter er José Joaquín Olmedo (1780–1847), særlig kjent for sin ode La victoria de Junín (1825), en hyldest til frigjøringshelten Bolívar. En av de fremste spansk-amerikanske essayister på 1800-tallet var Juan Montalvo (1832–89), med sine politiske pamfletter og filosofiske traktater. Den romantiske dikteren Juan León Mera (1832–94) er forfatter av Cumandá (1879), den første romanen i Ecuador og også den første blant mange som behandler indianer-motivet. Personskildringen er sentimental, men beskrivelsen av den eksotiske naturen er frisk og livfull.

Den første realistiske og sosiale roman er A la costa (1904) av Luis A. Martínez (1868–1909). Fremst blant «modernista»-bevegelsens representanter var blant andre lyrikerne Arturo Borja (1892–1927) og Ernesto Noboa Caamaño (1889–1927). Sosiologen P. Jaramillo Alvarados bok El indio ecuatoriano (1922) ble et viktig utgangspunkt for en rekke romaner og fortellinger, spesielt fra 1930- og 1940-årene, som skildrer indianerbefolkningens lidelser. Til de første hører Plata y bronce (1927) av Fernando Chaves, mens Pablo Palacio dyrket sort humor i sine noveller og romaner. De forfatterne som fulgte, var for det meste engasjert politisk på venstre fløy, for eksempel José de la Cuadra (1903–41), en av landets fremste novelleforfattere, Alfredo Pareja Diezcanseco, med romanen El muelle (1933) og Enrique Gil Gilbert med Nuestro pan (1942). Til denne gruppen hører 1900-tallets fremste dramatiker, Demetrio Aguilera Malta (1909–81), også kjent for sine romaner. Landets mest berømte romanforfatter er imidlertid Jorge Icaza, kjent spesielt for Huasipungo (1934), en skildring av fjellindianernes kummerlige kår. Som en pendant til indianermotivet kan nevnes to romaner om de svarte ved kysten, Juyungo (1943) av Adalberto Ortiz og Cuando los guayacanes florecían (1954) av Nelson Estupiñán Bass.

Blant 1900-tallets fremste lyrikere er Jorge Carrera Andrade (1903–78), de nære tings dikter, dessuten bør nevnes Alejandro Carrión, også kjent som roman- og novelleforfatter, César Dávila Andrade og Jorge Enrique Adoum, også kjent som dramatiker. Til den politiske og kunstneriske Tzántzico-gruppen (dvs. hodejegerne) hører Alfredo Murriagui (f. 1939) og Euler Granada (f. 1935).

I 1970-årene dukket det opp en rekke nye novelle- og romanforfattere, som Raúl Pérez Torres (f. 1941), Iván Egüez (f. 1944) og Jorge Dávila (f. 1947).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.