Ebbe Hamerik

Ebbe Hamerik, dansk komponist og dirigent; sønn av Asger Hamerik. Ebbe Hamerik anses som en av sin generasjons betydeligste danske orkesterdirigenter og viser – som sin far – en suveren beherskelse av både komposisjons- og orkesterteknikken. Hans viktigste verk fins innen opera og den symfoniske orkestermusikken med et høyst individuelt tonespråk. I tillegg har Ebbe Hamrik skrevet kammermusikk, orgel- og klaverstykker, samt sanger og korverk. Flere av hans verk viser påvirkning både fra dansk folkemusikk og Carl Nielsen.

Som komponist regnes Ebbe Hamerik som autodidakt hva gjelder komposisjonsteknikk. Derimot regnes han som elev av sin far i musikkteori og orkestrering. Da han ble student i 1916, hadde han allerede komponert en del sanger. Frem til 1919 studerte han med den belgiske kapellmesteren og komponisten Frank van der Stucken (1858–1929). Han debuterte som dirigent i 1919, en debut som resulterte i at han ble ansatt som kordirigent ved Det Kongelige Teater årene 1919–1922. I perioden 1922–1927 fortsatte han sine studier i utlandet. Fra 1927 til 1931 var Hamerik dirigent for «Musikforeningen», men klarte ikke å redde denne institusjonen fra nedleggelse i 1931. Etter dette virket Hamerik som dirigent i inn- og utland, blant annet i Wien, Leipzig og Dresden. I årene 1939 til 1943 var han jevnlig gjestedirigent i Danmarks Radio. Etter å ha deltatt i den finske vinterkrigen i 1939 vendte han tilbake til København. Fra da av avtok hans dirigentvirksomhet noe, mens han fikk desto mer tid til å komponere.

En meget stor del av Ebbe Hameriks karriere besto i å dirigere orkestret i «Det Kongelige Teater», «Musikforeningen» og «Det Kongelige Kapel». Her introduserte han moderne musikk fra det 20. århundre med verk av Béla Bartók, Maurice Ravel, Manuel de Falla, Zoltán Kodály samt Sergej Prokofjev og Igor Stravinskij.

Som komponist ønsket han å frigjøre seg fra romantikken, men forble likevel upåvirket av 1920-årenes antiromantiske og eksperimenterende retninger som de nye franske og tyske, den «ny-saklige» retningen, skolemusikkbevegelsen og tolvtonemusikken. Hans tonespråk må sies å være personlig og individuelt, kan virke uttenkt og kantet, men viser også melodisk varme og inderlighet. Hans femte og siste orkesterverk, «Cantus Firmus V» eller «Sinfonia breve», er et verk som stilistisk på mange måter er representativt for Hameriks musikk: Selv om det må karakteriseres som «moderne», taper det aldri i melodisk oppfinnsomhet og intensitet, harmonikken er ekspressiv, ikke aggressiv, og beveger seg fra et neo-klassisk mot et mer spenningsfylt og romantisk uttrykk.

• Richard Hove: Ebbe Hamerik i Dansk Biografisk Leksikon, 3. utg., Gyldendal 1979-84.