EUs kriser

Det første scenarioet er at EU bryter sammen når det møter store kriser. Store kriser øker statenes motvillighet til felles løsninger og kollektiv handling. Kriser treffer ofte land ulikt, og de ønsker derfor ulike løsninger. Man kan derfor forvente at EU blir sårbar når det treffes av omfattende kriser. Stater vil samarbeide bare i den grad de oppfatter integrasjon og samarbeid å være i deres interesse. Stater vil være særlig opptatt av egen sikkerhet og velferd, og dette vil begrense deres vilje til å delegere myndighet til EU.

Scenario 2 antar at EU øker integrasjon når det møter store kriser. Årsaken er at stater ser interessene i å løse felles problemer med felles løsninger. I tillegg kan årsakene knyttes til hvordan EU har løst tidligere kriser. EU har utviklet en tradisjon for felles kriseløsning gjennom 70 år. Dette har bidratt til en historisk evne til integrasjon. Kriser fungerer som «mulighetsvinduer» hvor problemer som tidligere var vanskelige å løse, blir mulig. Kriser setter spørsmålstegn ved etablerte løsninger og valg. Kriser kan bryte ned institusjoner og politikk, og legge grunnlaget for nye institusjoner og ny politikk. Sammenbrudd gir dermed nye muligheter. Eksempelvis bidro finanskrisen i 2008 til å utvikle EUs bank til en virkelig sentralbank på EU-nivå. Dette har ført til utviklingen av EUs Bankunion. Russlands invasjon av Ukraina i 2022 satte i gang en debatt om forsvars- og sikkerhetspolitikk integrasjon i EU. Energikrise i Europa økte presset for energisamarbeid. Kriser gjør nye løsninger mulig og økt integrasjon kan være svaret.

Kriser kan føre til både sammenbrudd og noe integrasjon. Vi kan kalle dette differensiert respons. Kriser fører til at EU utvikler seg langsomt mot nye og ulike løsninger. Kriser bidrar til å forsterke allerede eksisterende løsninger. Kriser bidrar til å forsterke institusjoner og politikk som allerede er på plass, og som blir utviklet videre. Nye løsninger bygger derfor på gamle løsninger, men kriser kan sette fart på beslutningstempoet. Dette kalles «sti-avhengig» utvikling, hvor nye valg formes av tidligere valg. EUs svar på kriser blir dermed formet av EUs krisehistorie. Likevel, dersom kriser blir omfattende, antas det at EU kan bryte ut av en slik «sti-avhengighet» og velge radikalt nye løsninger. EUs utvikling gjenspeiler denne dobbeltheten: Unionen har historisk utviklet seg gjennom langsom og «sti-avhengig» utvikling i rolige tider, men har samtidig evnet å bryte ut av disse stiene når krisene har vært store og presset EU mot pragmatiske kompromisser.

Den globale finanskrisen var et faktum høsten 2007. Etter kollapsen i det amerikanske, og deretter det globale, finansmarkedet slet flere stater med altfor høy gjeld. Dette gjaldt euroland som Irland, Portugal, Spania, Italia og Hellas. Landene håndterte dette gjennom ulike strategier, men det ble tidlig klart at flere av dem ikke ville kunne klare en slik gjeldskrise uten assistanse. De store statene i eurosonen ble, sammen med Kommisjonen, tidlig anklaget for å famle, og å mangle instrumenter og vilje til å håndtere krisen effektivt. Tiltakene EU valgte, var en blanding av kriselån og krav til omfattende reformer av velferdssystemer og landenes offentlige økonomi. Dette ble av mange aktører i de hardest rammede landene oppfattet som for krevende. Spesielt Hellas måtte binde seg til en streng sparepolitikk i bytte mot økonomisk assistanse, og forpliktet seg til en stram budsjettlinje fremover.

Eurokrisen preget gresk politikk i en årrekke. I tillegg viste eurokrisen tydelig at EU-samarbeidet ofte ikke virket. Landene i eurosonen hadde skjøvet en rekke institusjonelle og økonomiske spørsmål foran seg i iveren etter å innføre en felles valuta i Europa. Avgjørelsen om å avvikle nasjonale valutaer var et spesielt og historisk øyeblikk for alle landene, men kanskje spesielt for store EU-land som Frankrike, Tyskland og Italia. Videre er det slik at eurosonens organisering i stor grad synliggjorde det som gjerne kalles for EUs «differensierte integrasjon», det vil si at ikke alle landene deltar i alle sidene ved samarbeidet. En rekke EU-land har valgt å stå utenfor euroen, enten i utgangspunktet eller gjennom folkeavstemminger.

Krisen ble håndtert gjennom både bilaterale relasjoner (for eksempel mellom Tyskland og Hellas), i Det europeiske råd med alle statsledere til stede og i den såkalte «troikaen» bestående av Kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). I tillegg var Verdensbanken involvert. Eurolandene vedtok også seg imellom en rekke nye institusjonelle mekanismer for å håndtere fremtidige problemer; mekanismer som ble vedtatt utenfor EUs traktater, men som samtidig har en stor innvirkning på EU, europeisk politikk, medlemslandene og deres borgere.

I kjølvannet av eurokrisen hevdet mange at problemet nettopp hadde vært at EU ikke virker, og at EU selv har skapt grobunnen for krisen. Samtidig viser håndteringen av krisen også evne til kreativitet.

Våren og sommeren i 2015 stod EU og medlemslandene overfor en stadig eskalerende flyktningkrise. Krisen skyldes en rekke sammenfallende utviklingstrekk i Europa og dets nærområder, spesielt den langvarige borgerkrigen i Syria og en stadig mer usikker fremtid i Afghanistan. Krisen bestod i at antallet flyktninger, både langs landeveien og sjøveien, ble mangedoblet på kort tid. Flyktningene ankom EUs grenseland mot ikke-medlemmer (som Ungarn, Kroatia og Hellas), og disse landene fikk en meget stor byrde i å håndtere situasjonen. Flere av landene hadde en i utgangspunktet restriktiv innvandringspolitikk. EUs asylpolitikk ble også styrt etter Dublin-forordningen som la til grunn det såkalte «førstelandsprinsippet» som betyr at asylsøknader skal behandles i det første EU-landet som flyktningene ankommer. Flere av disse «førstelandene» var under stort press og hadde i utgangspunktet svakere økonomi og mindre administrativ kapasitet enn de rikere delene av Europa.

EU støtte på en rekke problemer i å løse krisen. Medlemslandene valgte ulike strategier for å håndtere asyl- og innvandringsspørsmål generelt og tok ulike veier i den umiddelbare krisehåndteringen. Noen bygget fysiske barrierer på deres egen og EUs yttergrense, mens andre suspenderte Schengenavtalen (som skal sikre fri bevegelse i Europa) for å oppnå kontroll ved EUs indre grenser.

Et ytterligere problem var at EU ikke hadde klart å oppnå enighet om en grunnleggende felles asyl- og innvandringspolitikk. Det fantes ikke en enhetlig behandling av asylsaker på tvers av EUs medlemsland. Noen medlemsland nektet å vurdere mer overnasjonal styring som et svar på hvordan man skal skape en mer likeverdig situasjon. I tillegg inngikk EU en kontroversiell avtale med Tyrkia i mars 2016. Denne avtalen ble inngått for å redusere antallet migranter som brukte veien gjennom Tyrkia til Europa. For hver migrant som Tyrkia beholdt, skulle EU ta imot en syrisk asylsøker. I tillegg fikk tyrkiske borgere lempninger i visum-reglementet og enklere innreise til EUs medlemsland.

Asylpolitikken styres av bindende forordninger som Dublin-forordningen, men også av en rekke EU-direktiver. Det oppstod uenighet mellom flere av EU-medlemslandene i tolkningen av flere av disse lovreglene, noe som gjorde håndteringen av flyktningkrisen kontroversiell. I tillegg satte denne krisen spørsmålet om solidaritet mellom EUs medlemsland på dagsordenen.

Brexit er navnet på prosessen som førte Storbritannia ut av EU i 2020, etter at landet var medlem siden 1973. Se også: Brexit.

Koronapandemien traff EU med full kraft vinteren 2020. I motsetning til andre kriser, var dette en spesielt omfattende krise, både fordi den traff mange politikkområder, og fordi EU hadde svake mekanismer for å løse krisen. I krisens første fase observerte man derfor svak samordning blant EUs medlemsland og få initiativer fra Kommisjonen for å håndtere krisen. I april 2020 beklaget Kommisjonens president Ursula von der Leyen overfor det italienske folk at EU ikke kom dem til tilstrekkelig til unnsetning.

Den første fasen var preget av nasjonale løsninger og lite europeisk samarbeid. Selv i Norden løste landene krisen på ulike måter. Norge, Sverige og Danmark valgte ulike strategier i møte med pandemien, og man observerte lite nordisk samarbeid. Variasjon i løsninger skyldes delvis timing, det vil si når pandemien traff ulike land, samt ulike nasjonale evner og tradisjoner for krisehåndtering. I tillegg hadde EU lite myndighet på folkehelseområdet, og var derfor ikke i stand til å møte pandemien effektivt. Dette endret seg utover i pandemien. EU kom mer på banen og utviklet fellesløsninger.

Det var ikke overraskende at EU i første omgang gjorde lite for å stoppe pandemien. EU gjorde langt på vei det medlemslandene ville at EU skal gjøre: lite. Medlemslandene hadde ansvar for folkehelse og dette var derfor desentralisert myndighet. EUs smittevernbyrå hadde kun i oppgave å samordne informasjon og kunnskap mellom medlemslandene. Tidligere kriser ga likevel grunn til forsiktig optimisme på vegne av Unionen: EU har en tendens til å finne pragmatiske løsninger på kriser gjennom å utvikle nye løsninger. Slike tiltak fører derfor til at kriser bidrar til ytterligere EU-integrasjon. Dette viste seg også i pandemiens neste faser. Kommisjonen tok initiativ til felles innkjøp av utstyr, fordeling av vaksiner mellom medlemsland, utvikling av en «Helseunion» med mer myndighet på folkehelseområdet til EUs institusjoner, økonomisk støtte til hardt rammede medlemsland, og så videre.