E, e, den femte bokstaven i det latinske alfabetet. Den er en fremre, halvtrang vokal. I de semittiske og egyptiske alfabeter betegnet den en konsonant (en h-lyd), men i gresk har den fått verdien e. I det eldste runealfabet betegnes den ved 3. rune i 3. ætt (se runer), som sannsynligvis er dannet av en liggende E. Det yngre runealfabetet har ikke noe særskilt E-tegn, men bruker I til å betegne både E og I. I norsk betegner E både den rene e-lyd (ren, vet), æ-lyden (både kort og lang, f.eks. herre, her), og den sentrale vokalen ə i trykklette stavelser (lese). I personnavn er e etter i (etter tysk mønster) ofte stum og viser at i er lang, f.eks. Diesen.

Bokstaven e forekommer med mange aksenter i forskjellige språk:

På norsk med aksenten ´, som i idé, André, hvor den viser at e uttales lukket og med trykk.

Fransk har forskjellige aksenter på e: é, som viser at den uttales lukket, og è og ê som viser at den uttales åpent, [ɛ], og oftest langt. ë viser at e uttales adskilt fra vokalen foran, f.eks. Noël. Den samme bruken har nederlandsk.

Albansk har også ë, som uttales ə eller nesten som norsk ø. Mange uttaler ikke denne lyden i utlyd, f.eks. /tiran/ for Tiranë.

Italiensk og katalansk bruker è for å skrive åpen [ɛ] og é for lukket [e].

Latvisk markerer lang vokal med ¯: ē. Bokstaven uttales både lang åpen æ og lukket e, på samme måte som e uten strek uttales som kort æ eller e.

Lëtzebuergesch bruker é for lukket e først og fremst i diftongen éi, og bokstaven ë står for åpen ø [œ].

I litauisk uttales ę som lang åpen æ og ė som lang lukket e.

Fransk og nederlandsk skriver lyden ø med eu.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.