En av de tidligeste utgavene av "Der Tod in Venedig" (1913)
En av de tidligeste utgavene av Der Tod in Venedig (1913)

Thomas Mann

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Døden i Venezia er en novelle utgitt av Thomas Mann (1875–1955) i 1912 og er en av forfatterens mest kjente og leste tekster.

Faktaboks

Forfatter
1660

Novellen ble utgitt som Der Tod in Venedig i 1912 og oversatt til norsk, først som Døden i Venedig i 1963 og siden som Døden i Venezia i 2013. Teksten var opprinnelig planlagt som en del av romanen Storsvindleren Krull, utgitt 1954 (originaltittel Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull, norsk oversettelse 1955).

Innholdsreferat

Novellen handler om den tyske forfatteren Gustav von Aschenbach som reiser på ferie til Venezia. På hotellet blir han fascinert av en ung polsk gutt, den fjorten år gamle Tadzio. I Aschenbachs øyne framstår Tadzio som en vakker gresk gud, og guttens skjønnhet lar Aschenbach glemme alt annet. Istedenfor å forlate Venezia, hvor den indiske koleraen har brutt ut, forblir Aschenbach i byen og i Tadzios nærhet. Aschenbach mister etter hvert mer og mer av sin verdighet, blant annet gjennom å farge håret og sminke seg for å framstå som yngre enn han er. Han snakker aldri med Tadzio, men etter hvert registrerer den unge gutten at den aldrende mannen stadig holder seg i hans nærhet. Novellen slutter med at Aschenbach, som har blitt smittet av kolera, dør, sittende på stranda mens han betrakter Tadzio som går sakte utover i vannet.

Kunstnerproblematikk

Et ledetema i Manns verk er kunstnerens dilemma, ofte framstilt som konflikten mellom kunstnerisk virksomhet og den borgerlige tilværelsen. Temaet står sentralt allerede i romanen Buddenbrooks (1901) og i novellen Tonio Kröger (1903). I Døden i Venezia framstår dette dilemmaet gjennom Aschenbachs forvandling i Venezia. Den berømte forfatteren gir etter for det sanselige og dionysiske, noe som til slutt fører til hans død. Novellen gjenspeiler århundreskiftets interesse for dekadanse, sykdom og forfall.

Komposisjon og inspirasjon

Novellen er strengt komponert i fem kapitler, som gir assosiasjoner til oppbyggingen av antikkens greske tragedier. Også andre henvisninger, blant annet til Sokrates og til Platons Faidon-dialog, understøtter nærheten til den antikke tragedien.

I denne perioden beskjeftiget Mann seg med Johann Wolfgang von Goethe, blant annet med Goethes kuropphold i Marienbad i 1821, hvor den aldrende Goethe, da 72 år, forelsket seg i 17 år gamle Ulrike von Levetzow (1804–1899).

Novellen har videre en selvbiografisk bakgrunn, både gjennom et opphold i Venezia før Mann begynte arbeidet, og gjennom den forsiktige antydningen av den homoerotiske tiltrekningen den voksne mannen følte mot en ung gutt, en dragning Mann hadde, men overvant. Homofili var på den tiden straffbart i Tyskland.

Filmatiseringer

Døden i Venezia ble filmatisert i 1971 av Luchino Visconti. I 1973 skrev Benjamin Britten operaen Death in Venice. Koreografen John Neumeier adapterte den som ballett, Tod in Venedig. Totentanz, frei nach Thomas Mann, for sitt ensemble i Hamburg i 2003.

Oversettelser

Novellen er oversatt til en rekke språk. Det foreligger to oversettelser til norsk: Døden i Venedig fra 1963 og Døden i Venezia fra 2013.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg