Usbekistan

Usbekistan ligger i Sentral-Asia. Landet er dobbelt landlåst. Det vil si at landet ikke har kyst, og heller ikke grenser til noe annet land som har kyst. Det eneste andre dobbelt landlåste landet i verden er Liechtenstein.

Grensen mellom Usbekistan og Kirgisistan er ikke fullstendig demarkert, og har forårsaket flere grensetvister. Barak er en kirgisisk eksklave i Ferganadalen, fullstendig omgitt av usbekisk territorium. Usbekistan har også flere små eksklaver i Kirgisistan.

Usbekistan er 447 000 kvadratkilometer i utstrekning, og er det 56. største landet i verden. Det er det eneste landet som grenser til alle de andre sentralasiatiske statene (Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan).

Store deler av Usbekistan består av ørken og halvørken. Mesteparten av landet er flatt, men i sørøst reiser høye fjell seg mot grensen til Kirgisistan og Tadsjikistan. Det høyeste punktet er Khazret Sultan på grensen til Tadsjikistan. Toppen reiser seg 4643 meter over havet.

De to største elvene er Amu-Darja og Syr-Darja. Begge renner fra øst til vest og renner ut i Aralsjøen, som ligger på grensen mellom Usbekistan og Kasakhstan. Aralsjøen var en gang verdens fjerde største innsjø, men fordi mye av vannet i elvene som renner ut i Aralsjøen er blitt avledet til vanningsanlegg for jordbruket, har sjøen krympet inn til bare en brøkdel av sin opprinnelige størrelse.

Usbekistan har arvet flere miljøproblemer fra tiden da landet var en del av Sovjetunionen. Stort forbruk av kunstgjødsel og sprøytemidler har ført til forurensing av grunnvannet. Utslipp fra industrien gjør at luftforurensing også er et stort problem.

Deler av Usbekistan er utsatt for jordskjelv. Et jordskjelv i 1966 la store deler av Tasjkent i ruiner.

Spennet fra ørken til høyfjell gir rom for et variert dyre- og planteliv. Det finnes 64 forskjellige arter pattedyr blant annet rev, mårdyr og mange gnagere. I høyereliggende strøk lever bjørn, ulv, gaupe og argalisau, verdens største saueart. Den sjeldne skruegeita lever i skogkledte fjellskråninger i sør. En liten bestand av snøleopard finnes fortsatt, og halvesel forsøkes gjeninnført.

Mer enn 350 fuglearter er observert, og 200 av disse hekker. I fjelltraktene lever blant annet lammegribb, himalayahøne og jernspurver. Ørkentraktene huser sandhøns, svartlerke og mange andre lerker, steinskvetter og turkestanløpekråke.

Over 3700 forskjellige plantearter vokser i Usbekistan, og rundt 20 prosent av dem finnes bare her. Landet har for det meste ørkenvegetasjon med stort innslag av salttålende arter i meldefamilien, særlig i slektene Atriplex, Arthrophytum og Salsola. Andre dominerende planter er malurtarter og stivbladede gress. I øst blir floraen rikere og steppepreget, med enkelte busker og trær, blant annet eplearter, lønn og valnøtt.

Krypdyrfaunaen omfatter 55 arter, men bare 5 amfibiearter og 18 arter ferskvannsfisk er registrert.

Karakalpakstan, som strekker seg over hele den nordvestlige delen av Usbekistan, er en autonom republikk. Området er på 165 000 kvadratkilometer. Karakalpakene er en egen etnisk gruppe som snakker et språk som er i slekt med usbekisk og kasakhisk. Navnet betyr «svart hatt», men det er uklart hva som er opprinnelsen til betegnelsen.

• Les mer om Usbekistans geografi.

Den største folkegruppen er usbeker, som utgjør 80 prosent av befolkningen. Andre folkegrupper er tadsjiker (fem prosent), kasakher (tre prosent), karakalpaker (2,5 prosent) og tatarer (1,5 prosent) (The World Factbook 2015).

Usbekisk er offisielt språk og snakkes av 75 prosent av befolkningen. 14 prosent har russisk som morsmål, men språket snakkes av langt flere og blir brukt som lingua franca. I Karakalpakstan er karakalpak offisielt språk. I tillegg er tadsjikisk utbredt og snakkes av mange i byene Samarkand og Bukhara, i tillegg til områdene ved grensen mot Tadsjikistan.

88 prosent av befolkningen er muslimer, de fleste av dem sunni. Ni prosent er russiskortodokse kristne.

Medianalderen er 27,1 år for menn og 28,2 år for kvinner. Forventet levealder er 70,5 år for menn og 76,78 år for kvinner (2015).

Rundt 50 prosent av befolkningen bor i byer. Hovedstaden Tasjkent er størst, med 2,3 millioner innbyggere. Andre store byer er Namangan med 475 000 innbyggere, Samarkand med 436 000 og Andizjan med 333 000.

• Les mer om Usbekistans befolkning.

Usbekistan er en autoritær republikk, der mesteparten av makten ligger hos presidenten, som velges for perioder på fem år. Statsminister og regjering utnevnes av presidenten. I presidentvalget 29. mars 2015 fikk Islam Karimov over 90 prosent av stemmene. Ved hans død i 2016 tok Sjavkat Mirzijojev over presidentembetet.

Parlamentet heter Oliy Majlis og er delt i to kamre. Underhuset har 150 representanter som blir valgt for perioder på fem år. Senatet har 100 representanter. 84 av disse blir valgt av politikere i regionene og byene, mens 16 utnevnes av presidenten. Representantene i Oliy Majlis møtes bare noen få dager hvert år.

Usbekistan har i hovedsak beholdt det juridiske systemet fra Sovjetunionen med tre nivåer: distriktsdomstoler, regionale domstoler og høyesterett. Presidenten utnevner dommere for perioder på fem år.

Usbekistan har ikke noe fungerende demokrati. Islam Karimov var president fra Usbekistan ble selvstendig i 1991 og frem til sin død 25 år senere. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kritiserte valget i 2015 fordi det ikke fantes noen reelle motkandidater til Karimov, og den amerikanske tankesmien Freedom House kategoriserer Usbekistan som «ikke fritt».

Flere tusen samvittighetsfanger sitter i fengsel, blant dem journalister, aktivister og opposisjonspolitikere. Myndighetene slår spesielt hardt ned på muslimske fundamentalister som mistenkes for å være terrorister. Organisasjonen Human Rights Watch har rapportert om utstrakt bruk av tortur.

• Les mer om Usbekistans politiske system og Usbekistans forsvar.

Det første kjente tegnet på menneskeliv i Usbekistan er en 70 000 år gammel neandertalhodeskalle som ble funnet i Tesjik-Tasj i nærheten av Samarkand.

Moderne mennesker kom en del tusen år senere. De første kjente innbyggerne var persiske, nomadiske folkeslag, som i det første årtusen fvt. kom fra området som i dag er Kasakhstan. Elvene i regionen ga grunnlag for et rikt jordbrukssamfunn, og perserne bygget ut avanserte vanningssystemer og grunnla byene Samarkand og Bukhara.

Disse byene ble etter hvert viktige stasjoner på Silkeveien, handelsruten som vokste frem mellom Kina og Lilleasia. Dette førte til at byene ble svært velstående. I år 328 evt. ble området erobret av makedoneren Aleksander den store.

På 600-tallet ble området erobret av arabere, som tok med seg islam til regionen. Transoxania, området «på den andre siden av» elven Oxus, ble en provins av kalifatet i Bagdad. (Oxus er det latinske navnet på Amu Darja.)

På 800-tallet kom tyrkiske folkeslag fra nord til området, og opprettet flere stater i Sentral-Asia. Mongolene, under ledelse av Djengis Khan, la under seg Sentral-Asia på begynnelsen av 1200-tallet. Mongolene regjerte i litt over et århundre, før tyrkeren Timur Lenk (1336–1405) opprettet et omfattende imperium med Samarkand som hovedstad. I 1501 ble området invadert av usbekere.

På 1800-tallet ble Russland interessert i Sentral-Asia. I det som den britiske forfatteren Rudyard Kipling døpte «det store spillet», konkurrerte russerne og britene om områdene mellom India og Russland. I 1876 hadde Russland erobret hele området som i dag er Usbekistan. Ikke alle slo seg til ro med de russiske koloniherrene, og en gruppe som kalte seg jihadistene jobbet for å kaste ut erobrerne.

I 1916 innførte tsar Nikolaj 2 militærtjeneste for innbyggerne i Russlands sentralasiatiske områder. Det førte til et opprør som ble brutalt slått ned av russerne.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 opprettet usbekiske nasjonalister en kortvarig selvstendig republikk med hovedsete i byen Kokand. På begynnelsen av 1920-årene hadde bolsjevikene slått ned de siste usbekiske motstanderne. I 1924 ble den usbekiske sovjetrepublikken opprettet. Denne inkluderte både Usbekistan og dagens Tadsjikistan. Tadsjikistan ble en egen sovjetrepublikk i 1929.

Som i resten av Sovjetunionen gjennomførte Josef Stalin omfattende kollektivisering av landbruket. Lokale usbekiske ledere ble ofte erstattet med russere. Stalin deporterte hele folkegrupper fra Krim og Kaukasus til Sentral-Asia under den store terroren i 1930-årene. Etter at Stalin døde, fikk lokale politikere større innflytelse.

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, ble Usbekistan selvstendig. Lederen for det usbekiske kommunistpartiet, Islam Karimov, ble president.

I 1990- og 2000-årene ble Usbekistan offer for flere terrorangrep. Karimov brukte angrepene som unnskyldning til å slå ned på den politiske opposisjonen. Den 13. mai 2005 ble flere hundre demonstranter drept av sikkerhetsstyrker i byen Andizjan.

Etter terrorangrepet mot USA i 2001 deltok Usbekistan i operasjon Enduring Freedom, USAs krig mot Taliban i Afghanistan, og lot amerikanerne få bruke en flybase i landet.

• Les mer om Usbekistans historie.

Mange av de økonomiske strukturene i Usbekistan er arvet fra Sovjetunionen, og statlig næringsliv dominerer økonomien. De viktigste eksportproduktene er gass, metaller og bomull.

Landbruket sysselsetter mer enn en fjerdedel av arbeidsstokken. I tillegg til bomull, er hvete, jute, frukt og grønnsaker viktige jordbruksprodukter. Bøndene får direktiver fra staten om hva de skal dyrke, og til hvilken pris produktene skal selges. Usbekistan er blitt kritisert for å bruke tvangsarbeid og barnearbeid under innhøstingen av bomull.

Usbekistan er en betydelig produsent av gull, kobber og uran. Gull står for 20 prosent av eksportinntektene. Landet har også store reserver av olje og gass.

Bruttonasjonalproduktet (BNP) var på 63 milliarder dollar i 2014. Justert for kjøpekraftsparitet tilsvarer dette 172 milliarder dollar.

Korrupsjon er utbredt. Usbekistan er et av landene som kommer dårligst ut på Transparency Internationals Corruption Perception Index, og var i 2014 nummer 166 av 175 land på indeksen. Flere personer tett knyttet til president Karimov var involvert i korrupsjon.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Usbekistan og mynt, mål og vekt i Usbekistan.

Usbekistan har tolv års obligatorisk skolegang. Privatskoler er ikke tillatt fordi regjeringen frykter at muslimske madrasaer vil fostre ekstremisme. De viktigste institusjonene for høyere utdanning er Tasjkent finansinstitutt, Westminster International University i Tasjkent og Fergana statlige universitet.

Det finnes en rekke private medier i Usbekistan, men både TV, radio og aviser domineres av statlige organer. Myndighetene motarbeider uavhengige medier og arresterer kritiske journalister. Freedom House rangerer pressen i Usbekistan som «ikke fri». Organisasjonen Reportere uten grenser rangerte i 2015 Usbekistan som nummer 166 av 180 land på sin årlige pressefrihetsindeks.

Usbekistan har en lang tradisjon med muntlig overlevert litteratur, som eventyr, fabler og poesi. Babur, en etterkommer av Timur Lenk, skrev sine memoarer med tittelen «Baburnama» på begynnelsen av 1500-tallet. Boken er en klassiker innen historisk litteratur.

Abdullah Qadari (1894–1938) og Abdul Hamid Suleiman (1897–1937), som skrev under pseudonymet Cholpan, regnes som grunnleggerne av den moderne, usbekiske litteraturen. Begge ble drept under det som kalles Den store terroren i Sovjetunionen i 1937–1938.

Av historisk kunst er Usbekistan spesielt kjent for de intrikate og fargerike mosaikkene som pryder byggene i Samarkand og Bukhara. Usbekistan har også tradisjon for å produsere tepper i forskjellige mønstre. Det finnes også mange eksempler på muslimsk kalligrafi.

Shashmaqam er en klassisk, sentralasiatisk musikksjanger som trolig oppstod i Samarkand og Bukhara. Den fremføres med forskjellige strengeinstrumenter og perkusjon. Moderne usbekisk popmusikk blander ofte vestlig pop med lokal folkemusikk. Flere usbekiske artister, som Julduz Usmonova og Sevara Nazarkhan, har stor suksess med denne formelen i andre sentralasiatiske land og i Russland.

• Les mer om skole og utdanning i Usbekistan, Usbekistans litteratur og musikk i Usbekistan.

Norge har ikke ambassade i Usbekistan. Den norske ambassadøren til Russland har også ansvaret for å dekke Usbekistan. Usbekistan har heller ikke ambassade i Norge. Visumsøknader fra nordmenn blir håndtert av Usbekistans ambassade i London.

I 2014 avslørte avisen Klassekampen at det norske telekommunikasjonsselskapet Telenor, som har staten som majoritetseier, indirekte var involvert i korrupsjon i Usbekistan. Telenor er deleier i russiske Vimpelcom, som betalte flere hundre millioner kroner til et selskap knyttet til daværende president Karimovs datter Gulnara Karimova. I oktober 2015 trakk Svein Aaser seg som styreleder i Telenor fordi selskapet hadde unnlatt å informere Stortinget og regjeringen om alle fakta i korrupsjonssaken.

• Vimpelcom-saken

• FN-sambandet om Usbekistan
• Utenriksdepartementets landsider om Usbekistan
• BBCs landside om Usbekistan
• CIA World Factbook om Usbekistan