Duvernoys kjertel

Duvernoys kjertel er en giftproduserende kjertel som finnes hos mange slanger, særlig tilhørende familien snoker, Colubridae. Den mangler imidlertid hos de to mest kjente familiene av giftslanger, nemlig hoggormene og giftsnokene.

Kjertelen er plassert bak i hodet og er forbundet med det bakerste par tenner i overkjeven. De fleste slanger med Duvernoys kjertel er furetannede (opisthoglyphe), det vil si at giften overføres til såret hos byttedyret langs en fure i tennene. Kjevemuskler bidrar til å presse giften ut av kjertelen. Giftkjertlene til hoggormer, giftsnoker og andre slanger med gifttenner plassert foran i munnen, er anatomisk og funksjonelt forskjellige fra Duvernoys kjertel, men de regnes som homologe organer.

Sammenlignet med slanger som har gifttenner foran i munnen, er overføringen av gift fra Duvernoys kjertel via furete tenner bak i munnen lite effektivt. For eksempel vil bare 54% av giften fra Boiga irregularis trenge inn i bittsåret, resten blir spredt utover huden. Ved siden av å lamme byttet, vil giften fra Duvernoys kjertel til gjengjeld også bidra til raskere fordøyelse av byttet.

Evolusjonen av Duvernoys kjertel settes i sammenheng med at snokene har utviklet evne til å bevege seg raskt på bakken og i trærne. For å understøtte et slikt bevegelsesmønster, har det skjedd endringer i muskulaturen og skjelettet som gjør disse slangene lite egnet til å kvele byttedyrene, slik som kvelerslangene. Utviklingen av Duvernoys kjertel og evnen til rask forflytning ser derfor ut til å ha foregått parallelt. Denne teorien støttes av det faktum at snoker av slektene klatresnoker Elaphe og kongesnoker Lampropeltis, som senere har utviklet evne til å kvele byttedyr, har fått størrelsen av Duvernoys kjertel redusert.

Mange av de furetannede slangene med Duvernoys kjertel er ufarlige for mennesker, men det finnes unntak. Særlig er den afrikanske boomslangen Dispholidus typus fryktet. Bitt fra denne og enkelte andre arter kan føre til store indre blødninger på grunn av effekten på blodets evne til å koagulere.

Kjertelen er oppkalt etter den franske zoologen Georges Louis Duvernoy (1777–1855), som først beskrev den i 1832. Duvernoy var blant annet assistent for Georges Cuvier og bidro til hans store verk innen komparativ anatomi.