Faktaboks

Duke Ellington

født Edward Kennedy Ellington

Uttale
ˈeliŋtən
Født
29. april 1899, Washington, D.C., USA
Død
24. mai 1974, New York City, New York, USA

Duke Ellington

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Duke Ellington var en amerikansk jazzpianist, komponist, arrangør og orkesterleder. Ellington er et av jazzhistoriens viktigste navn og en av 1900-tallets store musikkpersonligheter, uavhengig av sjanger eller stilart.

Han er blant jazzhistoriens mest innflytelsesrike arrangører og hans ledelse av og arrangementer for storband fra 1920-tallet har hatt stor påvirkning på storbandsjangeren.

Musikalsk stil

Som pianist var Ellington preget av den såkalte «stride»-stilen, som var populær i 1920-årenes New York, men han fremtrådte bare sjelden selv som solist med orkesteret. Det ble ofte sagt at Ellington var pianist, men orkesteret var hans egentlige instrument. Som orkestrator var han hele sitt liv en foregangsfigur innen jazzen. Han var en mester i å utnytte jazzorkesterets klangmuligheter og var svært tidlig ute i jazzsammenheng å arrangere musikk med klanglig fokus. Dette gjorde han blant annet ved å skrive for uvanlige instrumentkombinasjoner og bruke mutes hos messingblåserne. I motsetning til datidens norm valgte ikke Ellington ut sine musikere kun basert på solistisk evne, men også deres individuelle klang og stil, og svært mye av hans musikk var som følge bygd opp omkring en spesiell solist innen orkesteret.

Ellington var også blant de første som brøt med jazzens tradisjonelle 32-takters jazzmelodier fra standardtradisjonen. Han var tidlig ute med å inkorporere 12-takters bluesskjemaer i musikken, og allerede i 1930-årene skrev han stykker som strakk seg ut over det tradisjonelle 32-takters AABA-formatet. Hans første helt store verk var suiten Black, Brown and Beige, som ble urfremført i Carnegie Hall i 1943. Flere store verk fulgte, blant andre Liberian Suite, Suite Thursday, Peer Gynt Suite, Harlem og New-World-a-Comin'. Mot slutten av 1960-årene skrev han tre kirkekonserter for orkesteret og sangsolister.

Karriere

Som orkesterleder

Ellington dannet sitt første orkester under navnet The Washingtonians i 1923. Utover i 1920-årene utvidet han ensemblet fra seks til ti medlemmer og fikk noe av et gjennombrudd ved sitt engasjement i 1927 på The Cotton Club i New York. Gjennom plater og radiosendinger ble orkesteret kjent over hele USA og allerede den gang akseptert som et av jazzens beste ensembler. På denne tiden ble orkesteret kjent for sin «jungle style», blant annet på grunn av messingblåsernes flittige bruk av ulike former for sordiner (muter), noe som siden har preget orkesterets musikk. Ellingtons residens på The Cotton Club og deres musikalske stil, som tok inspirasjon fra New Orleans-stilen og afrikansk-amerikansk kultur, ble en del av Harlem-renessansen.

I 1930-årene utvidet Ellington orkesteret opp mot det antallet som var vanlig i datidens storband, 14–15 musikere. Det var på turné over hele USA og to ganger i Europa, deriblant i Norge i 1939. I første halvdel av 1950-årene, med dårlige tider for storbandmusikk, dalte populariteten noe. Vendepunktet kom ved jazzfestivalen i Newport i 1956, der orkesteret vakte sensasjon, blant annet gjennom en legendarisk solo av tenorsaksofonisten Paul Gonsalves. Fra da av var Ellingtons karriere en triumfferd, med stadige turneer og utsolgte konserter over store deler av verden.

I mindre besetninger

I 1950- og 1960-årene, etter storbandets storhetstid, ble Ellington stadig mer aktuell som pianist i mindre besetninger. Han spilte inn en rekke album med flere kjente navn som John Coltrane, Coleman Hawkins, Charles Mingus og Max Roach. Med de to sistnevnte utga han det ikoniske albumet «Money Jungle» i 1963.

Sentrale musikere i Ellingtons orkester

Første del av 1940-årene betegnes ofte som et høydepunkt i Ellingtons musikk, ikke minst på grunn av tre nye musikere: bassisten Jimmy Blanton, tenorsaksofonisten Ben Webster og mannen som frem til sin død i 1967 skulle bli Ellingtons høyre hånd, komponisten, arrangøren og pianisten Billy Strayhorn.

Et særpreg ved Ellingtons orkester var stabiliteten blant musikerne. Barytonaksofonisten Harry Carney var med fra 1927 til 1974, altsaksofonisten Johnny Hodges årene 1928–1951 og 1955–1970, klarinettisten Barney Bigard i årene 1928–1942, tenorsaksofonisten Paul Gonsalves i årene 1950–1973 og trompetisten Cootie Williams i årene 1929–1940 og 1962–1974.

Etter Ellingtons død fortsatte orkesteret i mange år under ledelse av hans sønn, trompetisten Mercer Ellington, men med stadig nye, yngre musikere uten et direkte forhold til den musikken som ble spilt.

Innspillinger

Ellington gjorde i løpet av sin karriere cirka 1000 plateinnspillinger (78-plater), og utgav omkring 100 album. På 1960-tallet samarbeidet Ellington på flere utgivelser med sentrale jazzmusikere som Coleman Hawkins, John Coltrane, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Frank Sinatra. Orkesteret medvirket dessuten i en rekke opptak for film og fjernsyn.

Filmen On the Road with Duke Ellington kom i 1974.

Utvalgte utgivelser

Album År
Carnegie Hall Concert 1943
The Hollywood Bowl Concerts vol. 1 & 2 1943
Liberian Suite 1947
Piano Reflections 1953
At Newport 1956
Such Sweet Thunder 1957
A Drum Is a Woman 1957
Back to Back, Side by Side 1958–1859
Festival Session 1959
Peer Gynt Suites 1960
Paris Blues 1961
Duke Ellington and John Coltrane 1962
Money Jungle 1963
My People 1963
Concert of Sacred Music 1964
The Far East Suite 1966
And His Mother Called Him Bill 1967
70th Birthday Concert 1969
Latin American suite 1969
New Orleans Suite 1970
This One's for Blanton 1972

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dance, Stanley: The world of Duke Ellington, 1970
  • Kagge, Stein: Jazzprofiler: fra Satchmo til Ola Kvernberg, 2001, 73-81, isbn 82-516-1887-8
  • Lambert, E.: Duke Ellington: A listener's guide, 1999
  • Lawrence, A.W.: Duke Ellington and his world: A biography, 2001, isbn 0-415-96925-5
  • Nicholson, Stuart: A portrait of Duke Ellington: reminiscing in tempo, 1999
  • Rattenbury, Ken: Duke Ellington: Jazz composer, 1990, isbn 0-300-04428-3
  • Vail, Ken: Duke's diary, 2002, 2 b., isbn 0-8108-4118-5

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg