Dubravka Ugrešić

Ugrešić debuterte i 1971 med en barnebok, og i 1976 kom en prosasamling (Poza za prozu). Allerede der så man hennes litterære prosjekt, hvor hun leker med litterære klisjeer og sjangere for å si noe viktig om menneskenes liv i en kaotisk verden. Hennes første roman var Štefica Cvek i livets klør, som kom i 1981. Det var en postmoderne roman som var en parodi på konvensjonelle kjærlighetsromaner.

For romanen Svømme mot bevissthetsstrømmen ble Ugrešić tildelt NIN-prisen i 1988, den høyeste litteraturprisen i Jugoslavia, og hun ble den første kvinnelige prisvinneren. Handlingen foregår under en internasjonal forfatterkonferansen i Zagreb på slutten av den kalde krigen. Boken ble filmatisert.

Museum for betingelsesløs overgivelse (1998, norsk oversettelse 2003), foregår i Berlin blant emigranter fra det tidligere Jugoslavia og er en blanding av fiksjon og realisme. I en kaleidoskopisk blanding av barndomsminner, dagboksnotater, essayer om kunst og litteratur og menneskeskildringer utforsker hun sitt liv, sine minner og sin identitet.

Romanen Smertens ministerium (2004, norsk oversettelse 2006) handler om eksiltilværelsen. Blant studenter i slaviske språk ved Amsterdams universitet og deres lærer, som også er flyktning, skildres spenningene ved tilværelsen som flyktning, deres økonomiske problemer og kjærlighetsforhold.

Romanen Baba Jaga la et egg (2008) tar utgangspunkt i slavisk folketro og handler blant annet om kjønnsdiskriminering. Romanen Reven (2017) er en bok om «små» forfattere, om det å skrive, hvordan litteratur blir til, og hva litteratur er, i en blanding av fakta og fiksjon.

En viktig del av hennes forfatterskap utgjøres av essayer. Samlingen Amerikansk fiksjonsbok (1993) handler om amerikansk dagligliv sett gjennom utenlandske øyne. Samlingen Løgnens kultur (1996) angriper nasjonalisme og kollektiv paranoia samt mannssjåvinisme. Hun har utgitt en rekke bøker med essayistisk innhold, blant annet Europa i sepia (2013), Hudens tid (2019), Rød skole (2021). En rød tråd er det å leve mellom ulike kulturer.

Dubravka Ugrešić har også skrevet flere litteraturteoriske arbeider, blant annet om russisk avantgarde litteratur og om russisk prosa. Hun har oversatt flere bøker fra russisk, blant annet antologien Ny russisk prosa (1980). Hun har utgitt tre barnebøker.

Da Jugoslavia gikk i oppløsning på slutten av 1980-tallet og krigen brøt ut i 1991, tok Ugrešić klart standpunkt mot krig og nasjonalisme. I Kroatia ble hun anklaget for ikke å være patriotisk, siden Kroatia anså seg som offer for serbisk aggresjon. I regimetro medier ble hun kalt forræder og heks. I 1993 forlot hun Kroatia og slo seg ned i Nederland, men har også oppholdt seg ved amerikanske universiteter. Hun følte at hun har mistet et fedreland og dermed en del av sin identitet. Da hun ble spurt om nasjonalitet, svarte hun «postjugoslavisk».

Ugrešić angrep i sine tekster de negative sidene ved moderne samfunn. På grunnlag av sin egen erfaring tok hun opp aspekter ved eksil og flyktningtilværelse, men også allmennmenneskelige aspekter som fremmedgjorthet. Med sin litterære skolering var Ugrešić en intellektuell forfatter som kombinerer essaystikk og skjønnlitterær virksomhet. Romanene har trekk av essyistikk, og essayene har litterære kvaliteter.

Ugrešić har mottatt en rekke internasjonale priser for sine bøker.

• Kroatias litteratur
• Jugoslavia