Donald Barthelme var en amerikansk forfatter, særlig av noveller og kortprosa. Barthelme er sentral i den postmodernistiske strømningen i amerikansk etterkrigslitteratur, på linje med forfattere som William H. Gass, John Barth og Thomas Pynchon. Tekstene hans tar i bruk sjangergrep fra sakprosa såvel som et stort spekter av skjønnlitterære sjangre; mange av dem iscenesetter og leker med klassiske mytologiske, litterære og filosofiske motiver.
Donald Barthelme ble født i Philadelphia, men vokste opp i Houston, Texas, der hans far arbeidet som professor i arkitektur ved University of Houston. Barthelme hadde en variert yrkeskarriere ved siden av forfatterskapet, blant annet som journalist, museumskurator og foreleser ved universiteter i Buffalo, Boston og New York. Han var gift fire ganger og fikk to døtre. Han døde i 1989 av strupekreft. Hans to brødre, Frederick Barthelme (f. 1943) og Steven Barthelme (f. 1947), er også skjønnlitterære forfattere.
Barthelme er primært kjent som novelleforfatter; tekstene hans ble gjennomgående trykket i tidsskriftet The New Yorker fra 1963 og fremover. Mange av disse er tilgjengelige i samlingene Sixty Stories (1981) og Forty Stories (1987).
Barthelmes stil er variert og uforutsigbar. En av hans mest kjente fortellinger, "The Balloon" (1966), omhandler kort og godt en enorm ballong som blåses opp til den dekker det meste av Manhattan. Byens innbyggere reagerer på ballongens tilstedeværelse på forskjellige måter: Barna leker oppå ballongen (de verdsetter den bokstavelig talt på overflateplan), mens voksne tilskuere forsøker å fortolke den. Myndighetene forsøker å ødelegge ballongen, uten å lykkes.
Disse reaksjonene kan minne om ulike publikumsreaksjoner på moderne, konseptuell, såkalt vanskelig kunst. Her ser man også flere gjennomgangsmotiver i Barthelmes noveller. Handlingen, som kan være absurd, surrealistisk og komisk, er sjelden det drivende momentet. I "I Bought a Little City" (1974) kjøper fortelleren byen Galveston i Texas og begynner straks, på gudelignende vis, å flytte rundt på mennesker, bygninger og dyr. Det fører lite godt med seg. "Robert Kennedy Saved from Drowning" (1968) består av en rekke kryptiske betraktninger av den daværende presidentkandidaten sett utenfra; om noe viser teksten at man ikke har tilgang til offentlige personers indre liv.
Barthelmes noveller fremviser alvor og svart humor om hverandre. I "The School" (1974) dør alle slags levende vesener på barneskolen der fortelleren jobber: Først planter, så dyr, så flere av skolebarna. Mot slutten av den knappe teksten blir fortelleren avhørt av barna om meningen med livet og kjærligheten, men har ingen gode svar. Til slutt banker det på døren, og en ørkenrotte med uklar symbolsk verdi ankommer klasserommet. Skolebarna jubler i vilden sky.
I Barthelmes verk fremkommer flere litterære teknikker som går igjen hos hans samtidige eksperimentelle og postmodernistiske kolleger, men også hos senere amerikanske forfattere som David Foster Wallace og Dave Eggers. En av teknikkene er den i utgangspunktet muntlige og uhøytidelige fortellerstemmen som plutselig kan trekke inn kompliserte uttrykk og ideer, gjerne med en filosofisk klang og underliggende problematikk. En annen teknikk er hvordan ideene og deres implikasjoner stilles i sentrum fremfor karakterers psykologiske utvikling og reaksjoner. I så måte settes Barthelme gjerne som motsats til en samtidig novelleforfatter med stor litterær påvirkning i tradisjonell realistisk retning: Raymond Carver.
Barthelme fikk sin inntil nå mest omfattende biografi skrevet i 2009, Hiding Man av hans tidligere student Tracy Daugherty.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.