Dominikanske republikks litteratur

Den dominikanske republikk kan knapt sies å ha hatt en egen litteratur før frigjøringen fra Spania i 1844. Lyrikeren Manuel María Valencia (1810–70) innførte romantikken, fulgt av Félix María del Monte (1819–99), som også skrev skuespill. Romantikeren José Joaquín Pérez (1845–1900) er kjent blant annet for poesien han skrev mens han var forvist. En av landets store pedagoger og kvinnelige lyrikere var Salomé Ureña de Henríquez (1850–97). Manuel de Jesús Galván skapte et av de litterære hovedverk med romanen Enriquillo (1879–82), om begivenhetene på øya Hispaniola i årene 1502–33. I romanen Baní, o Engracia y Antoñita (1892) gav en av republikkens tidligere presidenter, Francisco Gregorio Billini, en levende skildring av de politiske og samfunnsmessige forhold på øya. Omkring århundreskiftet gjorde Gastón Fernando Deligne seg bemerket med sine psykologiske, filosofiske og politiske dikt. «Modernista»-bevegelsen slo ikke rot i republikken. Hovedrepresentanten var Osvaldo Bazil (1884–1946). Fabio Fiallo (1866–1942), som var en personlig venn av Rubén Darío, var i virkeligheten en senromantiker. En av landets fremste litteraturkritikere, Max Henríquez Ureña (1884–1946), skrev «modernista»-bevegelsens historie, som han for øvrig selv bidrog til. En av dens prosaister, Tulio Manuel Cestero, skildret diktatoren Ulises Heureux' styre i årene 1882–89 i sin roman La sangre (Blodet) fra 1914. Også Federico García Godoy er kjent for sine historiske romaner, blant annet Rufinito (1908).

Den europeiske avantgarde-litteraturen fra tiden etter den første verdenskrig vant tidlig innpass i landet, blant annet gjennom «postumismo»-retningen, ledet av dikteren Domingo Moreno Jiménez. Andre betydelige mellomkrigsdiktere er Manuel del Cabral og Héctor Incháustegui Cabral. Lyrikeren Pedro Mir debuterte først etter den annen verdenskrig. I romanen Over (1939) av Ramón Marrero Aristy skildres forholdene på sukkerrør-plantasjene. Juan Bosch, politiker og forfatter (tidligere president), regnes som en av landets beste novelleforfattere. Han har også skrevet en delvis selvbiografisk roman, La mañosa (Den stae) fra 1936. Marcio Veloz Maggiolo, dikter, dramatiker og novelleforfatter, er også kjent for romanen De abril en adelante (Fra april og fremover) fra 1975. Julia Álvarez (født 1950) kan også nevnes med noveller, dikt og romaner.

I 1943 oppstod det en ny diktergruppe, påvirket blant annet av de spanske lyrikere Vicente Aleixandre og Rafael Alberti, som samlet seg omkring tidsskriftet La poesía sorprendida (Overrasket poesi) og hadde Franklin Mieses Burgos som anfører. Til denne gruppen sluttet seg senere Aída Cartagena Portalín og Freddy Gatón Arce. Lyrikeren og novelleforfatteren René del Risco Bermúdez deltok i kampen mot diktatoren Trujillo. Av skuespillforfattere bør nevnes Manuel Rueda (1921-99) og Franklin Domínguez (født 1931). Pedro Henríquez Ureña (1884–1946), humanist og pedagog, hører til de fremste spanskamerikanske essayister.