Faktaboks

Offisielt navn
Jumhuriyah Jibuti (arabisk), République de Djibouti (fransk)
Norsk navn
Republikken Djibouti
Uttale
dʒibˈu:ti
Hovedstad
Djibouti
Statsform
Republikk
Statsoverhode
Ismail Omar Guelleh
Statsminister
Abdoulkader Kamil Mohamed
Landareal
23 180 km²
Totalareal
23 200 km²
Innbyggertall
1 120 849 (Verdensbanken, 2022)
Offisielt/offisielle språk
Arabisk, fransk
Religion
Islam
Nasjonaldag
27. juni
Valuta
Franc à 100 centimes
Nasjonalsang
Hinjinne u sara kaca ('Stå opp med styrke')
Flagg
Riksvåpen
Djibouti, plassering
Djibouti (mørkegrønt) ligger i Afrika (lysegrønt).
Djibouti, plassering
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0
Plassering av Djibouti med naboland rundt, kart
Djibouti og naboland
.
Lisens: CC BY NC 4.0

Djibouti er en republikk i det nordøstlige Afrika, på Afrikas Horn, ved kysten der Bab al-Mandeb møter Adenbukta. Landet grenser i nord til Eritrea, i nordvest og vest til Etiopia, og til Somalia i sør. I areal er Djibouti det sjuende minste afrikanske landet.

Djibouti er et land med få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Det ble selvstendig i 1977 og har sterke bånd til den tidligere kolonimakten Frankrike. Klimaet er tørt og varmt. Landet har en strategisk beliggenhet ved noen av verdens viktigste skipsruter. Hovedstad er Djibouti.

Djibouti (navnet) er etter hovedstadens navn som er av usikker opprinnelse.

Nasjonalsang er «Hinjinne u sara kaca» ('Stå opp med styrke').

Geografi og miljø

Kart over Djibouti

Djibouti

Av /Store norske leksikon ※.

Den innskårne kysten er 314 kilometer lang. Bortsett fra slettelandet ved Tadjourabukta består Djibouti hovedsakelig av en steinørken med lavalag og vulkanske åser og fjell. Høyeste punkt er Mousa Ali, 2021 meter over havet, på grensen mellom Djibouti og Eritrea.

Forkastninger har skapt senkninger med saltsjøene Alol og Assalsjøen. Sistnevnte ligger 155 meter under havflaten og er Afrikas laveste punkt. Nærmere 90 prosent av arealet er ørkenlandskap. Det underjordiske vassdraget Ambouli er en viktig kilde til ferskvann.

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen. Hovedstaden Djibouti har en årsmiddeltemperatur på 30 °C, som er en av verdens høyeste. Kaldeste måned er januar med en middeltemperatur på 25 °C og varmeste måned er juli med en middeltemperatur på 37 °C. I det østlige Djibouti overstiger temperaturen av og til 41 °C, og i høylandet kan den i desember falle til frysepunktet. Årlig nedbørmengde er cirka 125 millimeter ved kysten og 500 millimeter i fjellene, og faller hovedsakelig fra oktober til april. Djibouti rammes ofte av tørke og av og til av flom.

Landet har utpreget ørkenvegetasjon med lave tornebusker og litt gress. Det er noen permanente skoger i fjellene. Langs elveleiene er det dumpalmer og deler av kysten har mangrovesumper. Det er omkring 820 arter av karplanter.

Pattedyrene omfatter blant annet bavian, gaupe, sjakal, sebra, antiloper og gaseller. I kystfarvann finnes dugong (en sjøku) og to arter av havskilpadder. Ved saltsjøene er det et rikt fugleliv; det er påvist omkring 360 fuglearter i landet.

Folk og samfunn

Goda-fjellene
Godafjellene i Djibouti.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Djibouti har 1 120 849 innbyggere (2022). Den største folkegruppen er issaene (av somalisk opprinnelse) som utgjør 60 prosent av befolkningen, mens afarene (av etiopisk og eritreisk opprinnelse) utgjør 35 prosent. Dessuten finnes mindre grupper av europeere (hovedsakelig franskmenn) og arabere. 78,3 prosent av befolkningen bor i urbane strøk; de fleste bor i hovedstaden (2023).

Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 68,3 år for kvinner og 63,6 år for menn (2023). 28,7 prosent av befolkningen er under 15 år (2023).

Fransk og arabisk er offisielle språk. Andre språk er somali og saho-afar; sistnevnte er dominerende talespråk.

Muslimer (nesten alle sunnier) utgjør 94 prosent av befolkningen, mens 6 prosent er kristne.

På grunn av strategisk beliggenhet og politisk stabilitet er Djibouti et transittpunkt for migranter og asylsøkere. Landet har 30 357 flyktninger fra Somalia, Etiopia, Eritrea og Jemen (2019).

Stat og politikk

Ismaïl Omar Guelleh
Ismail Omar Guelleh er president i Djibouti siden 1999. Han er nevø av den tidligere presidenten, Hassan Gouled Aptidon (president 1977–1999).

Djibouti er en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Presidenten, som velges for fem år, har meget sterk makt. Landet utgjør én valgkrets. Det er inndelt i fem regioner og én hovedstadsregion.

Nasjonalforsamlingen har 65 medlemmer som velges for fem år.

Forsvaret består av hær, flyvåpen og marine, dessuten halvmilitære styrker og en nasjonal sikkerhetsstyrke. Franske og amerikanske styrker er stasjonert i landet. Det er frivillig militærtjeneste for menn over 18 år.

Djibouti er blant annet medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Verdens helseorganisasjon, Den arabiske liga, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Historie

Demonstrasjon
I 1967 ble det holdt en folkeavstemning som ga flertall for fortsatt tilknytning til Frankrike. Bildet viser en demonstrasjon i Djibouti etter avstemningen. Først ti år senere ble landet selvstendig.
Av .

Fordi Djibouti har mye ørken og få fruktbare områder, var det tynn bosetning i oldtiden, vesentlig nomader som slo seg ned i korte perioder. Etter hvert innvandret afarer fra Etiopia og Eritrea og somalifolket issa fra sør. Issaene fordrev afarene fra de sørlige delene og slo seg ned i kystregionene.

I 825 brakte misjonærer inn islam. Araberne kontrollerte handelen i regionen til 1500-tallet, da portugisere begynte å konkurrere om handelen. Da disse ekspanderte videre østover, gjenerobret araberne dominansen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura. Den var forbundet med det etiopiske platå via karavaneruter.

Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. Obock og Tadjoura ble franske protektorater i 1884 og slått sammen til kolonien Fransk Somaliland i 1896. Byggingen av jernbanen fra Etiopia til Dire Dawa i 1903 og til Addis Abeba i 1917 gjorde hovedstaden Djibouti, som ble grunnlagt i 1888, til en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. Veibygging i perioden 1924–1934 åpnet de indre landsdelene.

I 1946 ble områdets status endret til fransk oversjøisk territorium. Det oppsto politiske miljøer og egne folkeforsamlinger ble opprettet, men den franske guvernøren var øverste myndighet. I 1967 fikk Fransk Somaliland utvidet indre selvstyre med navnet Det franske Afar- og Issa-territoriet. Ti år senere førte en folkeavstemning til et stort flertall for selvstendighet, og 27. juni 1977 ble territoriet selvstendig under navnet Djibouti.

Mye av tiden etter selvstendigheten ble preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, Hassan Gouled Aptidon, kvalte i en viss grad urolighetene med sitt ettpartistyre med partiet Folkets fremskrittsbevegelse (RPP), og Aptidon ble gjenvalgt uten motkandidat i 1979. I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt. I 1990 var det etniske sammenstøt i hovedstaden og det oppsto nye problemer med flyktninger fra krigssonene i Eritrea og Ogaden. I 1980 spilte Djibouti en meklerrolle på Afrikas Horn mellom de to fiendene Etiopia og Somalia i 1980-årene.

I 1991 utviklet konflikten mellom afarene og issaene seg til borgerkrig, og president Aptidon tilkalte året etter militærhjelp fra Frankrike. Under press fra borgerkrigen og Frankrike innledet presidenten en demokratiseringsprosess.

I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene på grunn av krigen mellom Etiopia og Eritrea. Havnebyen Djibouti styrket forbindelsene mellom Etiopia og Djibouti.

En avtale mellom Djibouti og Iran om økonomisk samarbeid ble inngått i 1998 og avtaler med Jemen og Libya i 2000. I 2002 etablerte USA en base i landet blant annet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot terror, men den franske militærbasen er størst.

Nåværende president Ismaïl Omar Guelleh (1947–) etterfulgte Aptidon i 1999 (Guelleh er Aptidons nevø). Han fikk 100 prosent av stemmene i valget med én kandidat i 2005, da opposisjonsgruppene boikottet valget. Guelleh ble gjenvalgt for en femte periode i 2021.

Etter 2000 har Djibouti hatt sterke bånd til Kina, som har bygd og driver en elektrifisert jernbanelinje mellom Addis Abeba og Djiboutis hovedstad, hvor det er en kinesisk marinebase.

Eritreiske styrker gikk inn i Djibouti i 2008, men trakk seg ut etter tre dager.

Økonomi og næringsliv

Assal-innsjøen

Saltsjøen Assal i det sørvestlige Djibouti er en viktig saltforekomst.

Togskinner
Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen.

Djibouti har den høyeste bruttonasjonalinntekten (BNI) per innbygger (beregnet etter kjøpekraften) av landene på Afrikas Horn (2022). Bare 17 afrikanske land har høyere BNI per innbygger (2022).

Djibouti har få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Økonomien drives sterkt av handelsvirksomhet fra havner, i første rekke byen Djiboutis havn.

Primærnæringene står for 2,4 prosent av BNP (2017). Det dyrkes blant annet grønnsaker og dadler, i stor utstrekning ved kunstig vanning. Sau, geit og kamel er viktige husdyr for de mange nomadene. Det er noe fiske.

Industrien omfatter 17,3 prosent av BNP (2017). Salt fra kysten og fra saltsjøene i innlandet er en viktig eksportvare til Etiopia. Det utvinnes mindre kvanta gull, sølv, bly, kobber og sink. Det er en del småindustri med produksjon av blant annet næringsmidler, mineralvann og mekanisk utstyr.

Tjenestesektoren står for 80,2 prosent av BNP (2017). Med internasjonal havn og jernbane er hovedstaden Djibouti et sentralt knutepunkt for handel på Afrikas Horn. Hovedstaden har en voksende finanssektor, og forretningslivet er konsentrert her.

Djiboutis import var i 2021 vel 300 millioner amerikanske dollar større enn landets eksport. I 2021 var de fire største handelspartnere Kina, Saudi-Arabia, India og De forente arabiske emirater.

Kunnskap og kultur

Det er femårig barneskole, fireårig ungdomsskole og treårig videregående skole. Undervisningsspråk er fransk og arabisk. Utdanning er gratis og obligatorisk for barn i alderen 6–16 år. I hovedstaden er det ett universitet. Analfabetismen er forholdsvis høy: 67,9 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive (2022).

Det utgis flere aviser på fransk. Det statseide kringkastingsselskapet Radio Télévision de Djibouti (RTD) sender radio- og fjernsynsprogrammer på fransk, arabisk, afar og somali.

Djibouti har en lang poetisk tradisjon. Shihab al-Din (død 1143) skrev historieverket Futuh Al-Habasha ('Erobringen av Abyssinia'). En av de mest fremtredende nålevende forfattere er roman- og novelleforfatteren, essayisten og poeten Abdourahman A. Waberi (1965–).

Tradisjonelle musikkinstrumenter er blant annet bollelyre og strengeinstrumentet oud. Kjente musikere er sangeren og komponisten Abdo Xamar Qoodh (Abdo Hamargodh) (1928–1994), sangeren og instrumentalisten Mohamed Ali Fourchette (1950–1992) og komponisten og sangerinnen Nima Djama (1948–).

Fotball er den mest populære sportsgrenen.

Djibouti og Norge

Norges ambassade i Addis Abeba er sideakkreditert til Djibouti. Det er et honorært norsk konsulat i hovedstaden Djibouti. Djiboutis ambassade i Brussel (Belgia) er sideakkreditert til Norge.

I 2022 var Norges utviklingsbistand til Djibouti på 1,5 millioner kroner for et prosjekt innen sektoren nødhjelp.

Norges eksport var på to millioner kroner i 2023. Det var i 2023 ingen import fra Djibouti.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg