Djiboutis historie

Det golde og tørre ørkenlandskapet som utgjør dagens Djibouti, innbød ikke til bofast jordbruk i førkolonial tid, og det var først og fremst nomader som befolket området. Fra Etiopia (Abyssinia) og Eritrea kom afarer, og fra det muslimske Adal-kongedømmet i sør kom issaene, et somalisk folkeslag. Afarene var organisert i flere forskjellige klaner og sultanater, slik de fortsatt er.

I 825 brakte misjonærer inn islam fra den andre siden av Rødehavet. Den islamske innflytelsen var stor, og religionen bidro til å forene folket.

Araberne kontrollerte handelen i regionen til 1500-tallet, da portugisere begynte å konkurrere om handelen. Da disse ekspanderte videre østover, gjenerobret araberne dominansen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura, ved kysten sentralt i dagens Djibouti. Handelsstasjonen var forbundet med det etiopiske platå via karavaneruter.

Franskmennene slo seg ned ved Obock, ved kysten nord i landet, i 1859. I 1884 ble protektoratene Obock og Tadjoura slått sammen til kolonien Fransk Somaliland. Denne var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen i Aden på den andre siden av Rødehavet. Etter byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer.

Fransk Somaliland ble gitt status som oversjøisk territorium etter andre verdenskrig, med egen folkeforsamling. I 1967 ble navnet endret til Det franske afar- og issa-territoriet, og samme år stemte et flertall for fortsatt fransk styre i en folkeavstemning. Med støtte fra Somalia presset opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l'Indépendence (LPAI) på for selvstendighet. I en folkeavstemning i mai 1977 ble det klart flertall for selvstendighet.

Republikken Djibouti ble selvstendig 27. juni 1977, med LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon som landets første president. I 1979 ble LPAI etterfulgt av Rassemblement populaire pour le progrès (RPP), og Gouled ble valgt til president uten motkandidat. Djibouti ble gjort til ettpartistat.

Politisk opposisjon var forbudt i 1980-årene. Opposisjonen som vokste, måtte derfor operere enten i eksil eller under jorden. En tidligere statsråd, Aden Robleh Awalleh, flyktet til Etiopia og etablerte der opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID).

I 1989 kom det til voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med tiltagende spenning i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden.

Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak.

Konflikten mellom de to etniske gruppene, som kom til overflaten utover i 1980-årene, utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime i 1991. Året etter intensiverte FRUD sin kamp og tok kontroll med flere deler av landet, særlig i nord, med den følge at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet.

Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. I 1992 ble franske tropper utplassert nord i landet som en fredsstyrke, samtidig som FRUD gikk til våpenhvile; denne ble imidlertid kortvarig – og den væpnede konflikten fortsatte.

I 1991 ble det vedtatt å videreføre ettpartistaten. Presset av borgerkrigen – og av Frankrike – innledet Gouled i 1991 imidlertid en demokratiseringsprosess. En flerpartigrunnlov ble vedtatt i 1992, men begrenset antall partier til fire. FRUD var blant de partier som ikke ble godkjent, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Deler av opposisjonen boikottet valget. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat i 1993 – etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat i 1987.

Nye kamper brøt ut i 1993, blant annet ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. Som følge av kampene ble 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem.

I 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen, Ahmed Dini Ahmed, dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba, Etiopia. Forhandlinger mellom regjeringen og FRUD kom i stand i 1994, og etter megling fra Frankrike ble en fredsavtale inngått i desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene.

FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. Til gjengjeld forpliktet FRUD seg til å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted i 1995–1996, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti.

FRUD ble splittet på ny, og først i 2000 ble en endelig fredsavtale inngått. Året etter overga FRUD sine våpen til regjeringshæren for destruksjon. Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) – ble opprettet i 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front Uni de l'Opposition djiboutienne (FUOD) etablerte RPP-GDR i 1996 opposisjonsalliansen Coordination de l'opposition djiboutienne.

Ved parlamentsvalget i 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble kvinnelige parlamentsmedlemmer innvalgt.

Hassan Gouled Aptidon, president siden selvstendigheten, trakk seg i 1999; hans slektning og nære medarbeider Ismail Omar Guelleh (RPP/FRUD) ble ny president etter valget samme år. Politisk undertrykkelse fortsatte i Djibouti også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh, og flere medlemmer av opposisjonen ble tatt i forvaring. Det samme gjaldt FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister ble tatt i forvaring, aviser ble stengt og det ble rapportert om bruk av tortur.

• Djibouti
• Djiboutis befolkning
• Djiboutis forsvar
• Djiboutis geografi
• Djiboutis politiske system
• Djiboutis utenrikspolitikk
• økonomi og næringsliv i Djibouti