Dikasterion var i antikken folkedomstolen i Athen. Det greske ordet dikasterion betyr domstol, og da først og fremst folkedomstol, hvor rettssakene avgjøres av store panel av jurymedlemmer. I Athen var folkedomstolen regnet for å være et av de mest demokratiske elementene i forfatningen.

Faktaboks

Også kjent som

Folkedomstol

Organisering

Identifikasjonstegn i bronse
Dette identifikasjonstegnet i bronse angir navn og deme på medlem i folkedomstolen, og ble brukt til loddtrekningsmaskinen.

Størrelse

Kleroterion
Dette er en rest av en loddtrekningsmaskin (kleroterion) som ble brukt til å velge ut juryer i folkedomstolen i Athen.
Av .

Folkedomstolen i Athen besto av 6000 jurymedlemmer, kalt dikastes, utpekt ved lodd for ett år av gangen. For hver rettssak ble det trukket ut, igjen ved loddtrekning, et panel på minst 201 og opptil 1501 jurymedlemmer ved særskilt viktige saker.

Voldgift, anke og andre domstoler

De fleste tvistemål skulle først gjennom voldgift, og mange av Athens menn over 50 år avsa voldgiftsdommer. Det var kun dersom en av partene anket avgjørelsen inn til folkedomstolen at det kom til rettssak. Det var imidlertid ikke mulig å anke folkedomstolens avgjørelse. Visse religiøse saker og mord ble behandlet av Areopagosrådet, som var Athens eldste domstol.

Rettssaken

Rekonstruksjon av et vannur (klypsedra) i aksjon.
Taletiden ble målt ved hjelp av vannur (klypsedra). Denne rekonstruksjon viser hvordan vannet reguleres ved hjelp av et hull som kan åpnes og tettes.

Det var, som i de fleste av antikkens bystater, ingen offisiell anklager i Athen, selv om det forekom at folkeforsamlingen eller Areopagosrådet utpekte en mann til å reise en anklage. Det var opp til enhver borger å reise anklage, på egne eller samfunnets vegne. En av Solons reformer besto av at man også kunne reise sak på en annen borgers vegne, for å motvirke at skadelidte ble truet til taushet av mektige overgripere. Den anklagede måtte forsvare seg personlig, selv om han kunne overlate taletiden sin til venner, slektninger og vitner. Kvinner måtte imidlertid la seg representere av sitt mannlige overhode (kyrios); ektemann, far eller bror.

Det var ulovlig å betale noen for å opptre som sin advokat, men man kunne kjøpe en tale fra en taleskriver og lese den opp. Mange av disse talene er blitt bevarte, og er en rik kilde til informasjon om både dagligliv og statsapparatet i Athen. Begge parter hadde lik taletid, målt ved hjelp av vannur, og hele saken skulle være over i løpet av én dag.

Domsavsigelse

Stemmehjul for bruk til folkedomstolen
Slike stemmehjul ble brukt til avstemninger i folkedomstolen. Hver dommer/ jurymedlem (dikates) ble gitt to av disse, den ene med et hult rør og den andre med et fylt rør. Ved å holde hjulet mellom tommel og pekefinger kunne hemmeligholdet ivaretas under stemmeavgivning.
Stemmehjul for bruk til folkedomstolen
Lisens: CC BY SA 3.0
Bly-pollett til bruk for jurymedlemmer

Da dommeren/jurymedlemmet gikk inn i rettslokalet fikk han utlevert en slik blypollett. Etter at rettssaken var over, leverte han dette inn og fikk betalt tre oboler, som tilsvarte omtrent en halv dagslønn. Det var Perikles som innførte betaling for jurydeltakelse i midten av det femte århundret, for å sikre at også de fattige kunne ta seg fri for å tjenestegjøre i folkedomstolen.

Dommene ble avgjort ved alminnelig flertall, og leder for rettssakene var ikke en profesjonell dommer, men en av de årlige embetsmenn. Jurymedlemmene eller dommerne (dikastes) drøftet ikke saken seg imellom for å komme frem til enighet, men stemte ved hjelp av stemmehjul. Etter at dommen var felt, foreslo hver av partene en passende straff eller erstatning, om det var den type sak. Dikastene gikk så på nytt til avstemning, og det forslaget som fikk flest stemmer ble dommen.

Folkedomstolens kompetanse

Ved siden av alminnelig kriminaljustis og sivile søksmål, behandlet folkedomstolen en rekke politiske rettssaker. Folkedomstolen var, ifølge den danske antikkhistorikeren Mogens Herman Hansen, Demokratiet i Athen, sentral i folkets kontroll over embetsmennene (archai), folketalerne (rhetores) og feltherrene/generalene (strategoi). Det var ved hjelp av folkets domsmakt at vanlige athenske borgere beholdt kontrollen over sin stat under demokratiet.

Kontroll over embetsmennene

Hvert år ved årsskiftet skulle det nye årets embetsmenn (cirka 1200) gjennomgå en embetsprøving (dokisima). De 500 nye loddtrukne medlemmene av folkerådet ble prøvd av det avgående folkerådet, og de øvrige 700 valgte og loddtrukne embetsmennene ble prøvet av folkedomstolen. Hver kandidat måtte sverge på at han var borger, hadde sørget godt for sine foreldre og gjort sin plikt som soldat. Enhver borger kunne så tre fram og anklage ham for å være uverdig eller uskikket til embetet. Kandidaten fikk deretter anledning til å forsvare seg mot beskyldningene. Folkedomstolen stemte så over om kandidaten skulle godkjennes eller erstattes av en annen. Systemet med loddtrekning til de fleste sivile embeter var altså ikke så tilfeldig som det kan høres ut som.

Etter embetsåret skulle alle embetsmenn avlegge regnskap (euthynai) for deres utøvelse av den makten de var blitt betrodd. Denne prosessen foregikk i flere steg. Først ble regnskapene sett på av et timannskollegium, som la dem frem for godkjennelse for folkedomstolen. Under domstolsbehandlingen kunne enhver borger anklage den avgående embetsmann for dårlig forvaltning, korrupsjon eller maktmisbruk. Etter at embetsmannen hadde svart for seg, avgjorde domstolen om regnskapene skulle godkjennes eller om det skulle ilegges en bot. I inntil tre dager etter dette kunne enhver borger anklage embetsmannen for embetsmisbruk, og til og med kreve dødsstraff.

Folkedomstolen var altså helt sentral i å sikre at kun skikkede borgere fikk embeter, og at embetsmennene tjente staten og ikke seg selv.

Kontroll over folketalerne

Folkedomstolen kunne sette til side vedtak i folkeforsamlingen gjennom den såkalte graphe paranomon, anklage om lovstridig forslag. Enhver borger kunne legge inn en innsigelse enten før eller etter avstemning på et forslag. Debatten om forslaget ble da stanset, eller hvis forslaget allerede var vedtatt, ble iverksettingen utsatt fram til domstolsbehandling. Dersom anklager fikk medhold i folkeforsamlingen, ble vedtaket kjent ugyldig, og forslagsstilleren straffet med en så stor bot at mange ble ruinert som følge av det. Tanken bak er at forslagsstilleren har ansvaret for å gi korrekt informasjon til folket, og at folket ikke kan lastes for å bli lurt av snedige talere, som oftest var fra eliten.

Kontroll over feltherrene

Medisin eller giftbegre fra Athen

Dersom den dødsdømte var i fangenskap og ikke på rømmen, ble han henrettet med gift. Sokrates tømte et slikt giftbeger i 399 fvt.

Enhver borger kunne også på folkeforsamlingen anklage en annen borger for forræderi eller korrupsjon. Denne prosessen, kalt eisangelia eis ton demon, «anmeldelse til folket». Opprinnelig opptrådde folkeforsamlingen selv som dommere i slike saker, men i 355 fvt. ble også denne domsmyndigheten overført til folkedomstolen. Selv om også folketalerne kunne rammes av denne prosessen, var den primært et våpen mot feltherrene (strategene). Mogens Herman Hansen har beregnet at en femtedel av alle strateger i perioden 432–355 ble dømt i en eisangelia-prosess, og langt de fleste til døden. Få tømte imidlertid giftbegeret, da de fleste ble dømt in absentia.

Nomothetene

Etter en overhaling av hele lovverket etter demokratiets gjeninnførelse i 403 fvt. ble det satt et klarere skille mellom lover og dekreter. Dekreter handlet om tidsbegrensede beslutninger og ble fortsatt foretatt av folkeforsamlingen. Lovene (nomoi), som var tidsubegrensede normer, fikk en sikrere forankring. Dersom folkeforsamlingen ønsket å få utredet om en lovendring skulle gjennomføres, vedtok de nedsettelsen av et nomothet-kollegium, og disse nomothetene (cirka 1000), eller «lovmakerne» ble samme dag som saken skulle behandles, trukket ut fra folkedomstolens 6000 medlemmer. Folkeforsamlingen hadde også oppnevnt fem advokater som skulle forsvare den gamle loven mot endringsforslaget, og prosessen foregikk omtrent som i en rettssak. Forslagsstiller åpnet med en «anklage» mot den gamle loven, og argumenterte for hvorfor det var nødvendig med en endring. Forsvarerne argumenterte for status quo. Det hele ble så avgjort gjennom håndsopprekning, på samme måte som i folkeforsamlingen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aristoteles: Athenernes Statsforfatning. Oversatt av Tormod Eide. Vidarforlaget 2010
  • Hansen, Mogens Herman: Demokratiet i Athen. Nyt Nordisk Forlag 1993
  • Ingvar B. Mæhle, Antikkens bystater. Dreyers Forlag 2003.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg