Det indiske hav er det minste av de tre verdenshavene. Det strekker seg fra Asia i nord til Antarktis i sør, begrenses i vest av det afrikanske kontinent og Arabia, og i øst av Australia, Java, Sumatra og Malayahalvøya. Grensen mot Stillehavet sør for Australia trekkes langs meridianen gjennom South East Cape på Tasmania på 147° østlig lengde, og grensen mot Atlanterhavet sør for Afrika, langs meridianen gjennom Kapp Agulhas på 20° østlig lengde. Ofte regnes den sørlige delen til Sørishavet, men noe naturlig skille som skulle tilsi en slik todeling, finnes ikke. I nord skiller den indiske halvøy mellom Bengalbukta og Andamansjøen i øst, og Arabiske hav med Rødehavet og Persiske bukt i vest.

De største øyene er Madagaskar i vest, Sri Lanka utenfor Indias sørspiss, og Sumatra og Java ved østgrensen. Nord for Sumatra går en øyrekke, Nikobarene og Andamanene, som avgrenser Andamansjøen. Andre øyer og øygrupper er Sokotra, Komorene, Seychellene og Maskarenene i vest, Lakshadweep (Lakkadivene) og Maldivene sørvest for India, Christmas Island og Kokosøyene i øst og Kerguelen i sør.

Det største dypet, 7450 m, finnes i Javagropen (Sundagropen) sør for Java. Ellers er Det indiske hav ved grunnere partier og rygger delt opp i flere bassenger med dybder på 4000–7000 m. Det mest påfallende trekket ved havbunnen er midtryggen. Denne går stort sett sørover fra Arabia til cirka 25° sørlig bredde, der den deler seg i to. Den ene grenen går sørvestover til Bouvetøya og over i den Midtatlantiske rygg. Den andre går sørøstover og henger sammen med midtryggen i Stillehavet. Det indiske hav har flere rygger og platåer enn de andre verdenshavene. Både ryggene som bærer Maldivene og Kerguelen samt Maskarenerryggen og den eiendommelige Bengalryggen, som går rettlinjet sørover fra Nikobarene over en distanse på mer enn 4000 km, er av en helt annen karakter enn midtryggen, og er trolig rester av kontinenter.

Saltholdigheten når sør for den sørlige vendesirkel opp imot 37 promille og synker i Sørishavet til 33,5 promille. Ved ekvator er den størst i vest, med 35,5 promille og 33 promille utenfor Sumatra. I nord har Arabiske hav 36 promille, mens Bengalbukta har 34 promille i sør og 30 promille i nord. Størst saltholdighet har Rødehavet og Persiske bukt, med over 40 promille.

Temperaturen er høyest i den østlige delen, med omtrent 28 °C. De fleste tropiske kystene har korallrev. Drivisen i sør når i alminnelighet så langt nord som til 55° sørlig bredde, men isfjellene driver meget lenger.

Sør for vendekretsen blåser stadig vestavind, nordenfor blåser sørøstpassaten året rundt. Om sommeren fortsetter sørøstpassaten tvers over ekvator, bøyer mot nord og nordøst og bringer som sørvestmonsun nedbør over deler av det østlige Afrika og det sørlige Asia. Om vinteren blåser nordøstmonsunen eller passaten inn mot et lavtrykksbelte langs ekvator. I denne årstiden får den sørlige delen av Afrikas kyst regntid, likeså noen kyster som vender mot øst, særlig østsiden av den indiske halvøya og Sri Lanka.

Havstrømmene avhenger stort sett av vindsystemene. Lengst i sør går den mektige cirkumpolare vestavindsdriften, Sørishavsstrømmen, mot øst. Lenger nord, på 10–20° sørlig bredde, går Den sørlige ekvatorialstrøm mot vest. Man får da en stor virvel i havets sørlige del, likesom i de andre verdenshavene. Men det ekvatoriale strømsystemet i Det indiske hav skiller seg fra tilsvarende i andre oseaner som følge av vindsystemets sesongmessige endring.

I november–mars blåser nordøstmonsunen ut fra fastlandet og skaper et strømsystem som ligner det man finner i Stillehavet og Atlanterhavet: en nordlig ekvatorialstrøm mot vest; derpå, litt sør for ekvator, en motstrøm mot øst, og så igjen Den sørlige ekvatorialstrøm. I april skifter monsunen retning til sørvest, og i løpet av et par uker skifter også overflatestrømmene retning, idet Den nordlige ekvatorialstrøm snur og går mot øst. Strømmen langs somalikysten snur også og blir til den kraftige, nordgående Somalistrømmen. Her driver nå også vinden overflatevannet ut fra kysten, slik at man får kaldt, oppstigende vann langs somalikysten om sommeren, helt ned i 13–14 °C.

Det indiske hav var kjent av de gamle grekere, og en seilhåndbok, Periplus, ble forfattet omtrent i år 70 evt. For øvrig er skipsfarten på havet eldgammel. Malayer har seilt til Madagaskar, indisk kultur er kommet sjøveien til Sundaøyene, og araberne drog både østover og langs Afrikas østkyst så langt monsunskiftet nådde, til Inhambane. De behersket handelen over hele havet til portugiserne fant veien dit med Vasco da Gamas ekspedisjon i 1497–1498. Portugiserne var nå herrer til de ble fordrevet av nederlenderne på 1500-tallet. Senere sloss franskmenn og briter om herredømmet, men fra cirka 1800 kom Det indiske hav under overveiende britisk innflytelse.

Areal cirka 75 millioner km²
Største dyp 7450 m (Javagropen)
Største bihav Andamansjøen, Bengalbukta, Arabiske hav, Rødehavet, Persiske bukt

Tallene inkluderer alle bihav

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.