Fløytekonserten

Klassisk musikk er en verdensomspennende tradisjon med et opphav knyttet til kirken og adelen i Vest-Europa i middelalderen. Bildet viser Fredrik den Store som solist i en fløytekonsert. Ved cembaloet sitter komponisten Carl Philipp Emanuel Bach.

Av /Staatliche Museen zu Berlin.

Klassisk musikk, som ofte omtales bare som kunstmusikk, er en verdensomspennende tradisjon med et opphav knyttet til kirken og adelen i Vest-Europa i middelalderen. Det oppsto på denne tiden en musikkultur som gradvis skilte seg fra folkemusikken. Opprettelsen av hofforkestre og kirkekor samt utviklingen av en musikalsk skriftkultur bidro til dette skillet. Musikknotasjon førte til at musikken ble forbundet med nedskrevne verk av navngitte komponister. Andre faktorer som styrket kunstmusikken i Europa som en egen kulturell tradisjon, var utviklingen av flerstemmighet, stadig større orkestre og mer avanserte musikkinstrumenter. Fra 1700-tallet ble klassisk musikk i økende grad knyttet til det framvoksende borgerskapet.

Klassisk musikk brukes ofte som betegnelse på denne kunstmusikktradisjonen fram til andre verdenskrig, mens nyere kunstmusikk betegnes samtidsmusikk.

Middelalderen

I antikken og en stor del av middelalderen var musikken av rent enstemmig (monofon) karakter. Man dyrket det rytmisk-melodiske, og hvilke overbevisende kunstneriske resultater som kunne oppnås innen denne ramme, er for ekssempel den gregorianske sang et levende vitnesbyrd om. Omkring 850 e.Kr. omtales flerstemmigheten for første gang, og selv om det til å begynne med mest dreier seg om enkel parallellføring av to stemmer i kvart- ellerkvintavstand, har vi her å gjøre med opptakten til en uhyre betydningsfull og karakteristisk utvikling innen europeisk musikk-kultur. Av stor praktisk betydning er oppfinnelsen av notelinjene omkring år 1000, og utviklingen av mensuralnotasjonen.

Utviklingen av musikknotasjonen i middelalderen skapte grunnlag for en musikalsk skriftkultur som i middelalderen var begrenset til kirken, men etter hvert også ble nedfelt i en kunstmusikktradisjon knyttet til fyrstehoff og fra 1700-tallet til borgerskapet. Mens den skriftløse, muntlig traderte folkemusikken fortsatt var dominert av enstemmighet og enkel flerstemmighet (for eksempel melodi mot en fast bordun-tone eller -klang), ble flerstemmigheten dyrket innenfor kirke- og kunstmusikken. Med Notre Dame-skolen på slutten av 1100-tallet ble polyfon sangpraksis innført i kirkemusikken. På 1300- og 1400-tallet ble polyfonien også tatt i bruk i verdslige former som ballade og madrigal, og komponister i den flamske skolen spredte disse formene til en rekke land.

Renessansen

I renessansen nådde former som messe og motett et høydepunkt, samtidig som verdslige former (frottola, lied, villancico og madrigal osv.) var populære.

Barokken

Rundt 1600 oppstod operaen, og i barokken fikk instrumentale former etter hvert utviklet sin egen stil- og formmessige egenart, delvis i kontrast til vokalmusikken. Harmonisk sett ble den eldre, modale polyfonien (med basis i kirketoneartene) avløst av det enklere dur/moll-systemet.

Med fremveksten av en borgerlig offentlighet på midten av 1700-tallet oppstod musikalske selskaper rundt om i de større byene. Tidligere hadde musikk innenfor den offentlige sfæren hatt en primært representativ funksjon (som uttrykk for kirke, konge- og militærmakt).

Wienerklassisismen

Fra og med wienerklassisismen ble musikk som middel til individuell opplevelse og vekst mer vektlagt.

Romantikken

Forestillingen om komponisten og utøveren som den frie kunstner fikk gjennomslag og ble dominerende på 1800-tallet. Romantikken førte dur/moll-systemet mot stadig sterkere harmonisk kompleksitet, som har fått store konsekvenser for kunstmusikkens videre utvikling.

1900-tallet

1900-tallet har brakt store omveltninger i bruken av musikalske virkemidler, og retninger som atonal musikk, elektronisk musikk og konkret musikk har ført til dyptgripende diskusjoner om selve musikkbegrepet. På denne bakgrunn foretrekker enkelte, med komponisten Edgar Varèse, å definere musikk som «organisert lyd». For andre vil selv bestemmelsen «organisert» forekomme problematisk.

Les mer om kunstmusikken etter 1900 i disse artiklene:

Sentrale retninger

År Retning
ca. 1150–ca. 1300 Ars antiqua. Flerstemmigheten blomstrer. Oktav, kvint og kvart som konsonans. Organum. Trubadur- og trouvère-kunst
ca. 1150 Notre Dame-skolen
ca. 1150–ca. 1400 Minnesang
1300-tallet Ars nova. Flerstemmighet, isorytmikk. Motett, messe. Ters og sekst anerkjennes som konsonans
1400-tallet De nederlandske skoler. Vokalpolyfoni med instrumenter. Motett
ca. 1450–ca. 1600 Renessanse. Vokalpolyfone former som madrigal, chanson
fra ca. 1500 Ren instrumentalmusikk slår gjennom, former som ricercar, canzone. Kontrapunktikk
ca. 1600–ca. 1750 Barokk. Instrumentalmusikk som fuge, concerto grosso, suite, sonate. Vokalmusikk som opera, oratorium, kantate. Kontrapunktikk så vel som akkordisk stil. Terassedynamikk. Dur-moll tonaliteten slår gjennom
fra ca. 1600 Opera, solosang (monodi)
ca. 1700–ca. 1770 Galant stil
ca. 1740–ca. 1780 Følsom stil
ca. 1750 Mannheimskolen. Dynamisk orkestrering
ca.1770–ca. 1820 Wienerklassisisme. Symfoni, konsert, sonate, opera. Homofon stil, obligat akkompagnement, tematisk arbeid
ca. 1820–ca. 1900 Romantikk. Symfoni, sonate, romanse, opera. Nasjonale innslag. Tonaliteten tøyes, dynamisk formoppbygging
ca.1890–ca. 1910 Impresjonisme. Statisk komposisjonsoppbygging, klangflater
ca. 1910–ca. 1930 Ekspresjonisme. Tonaliteten oppløses, polyfoni, dissonans
ca. 1910–ca. 1950 Neoklassisisme. Eldre, polyfone stilelementer
1900-tallet Nyere retninger. Seriell musikk, punktmusikk, elektronisk musikk, konkret musikk, minimalisme, postmodernisme.
ca. 1950 Darmstadtskolen

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg