Den ufullendte

Den ufullendte er en populær betegnelse på Franz Schuberts symfoni nr. 8 i h-moll (D 759). Symfonien ble komponert høsten 1822. Schubert fullførte bare første og andre sats noe som ga opphav til betegnelsen «den ufullendte».

Fra Schuberts hånd eksisterer en klaverskisse til en tredje sats – Scherzo (Allegro) med en trio-del, der 20 takter er instrumenterte. Ut fra det foreliggende materialet har dirigenten og komponisten Felix Weingartner (1863–1942) gjort forsøk på å fullføre symfonien, men resultatet har aldri blitt akseptert som fullgodt. H-moll-symfonien ble publisert første gang 1866. I Breitkopf & Härtels «Gesamtausgabe» fra 1885 er den blant Schuberts symfonier gitt nr. 8.

Schuberts «ufullendte» må sies å tilhøre de verk i musikkhistorien som innleder en ny tid i den symfoniske intrumentalmusikken. Schubert kan sies å være klassiker, men med en markant dragning mot det romantiske. Det er vanlig å dele musikk inn i følgende komponenter: melodi, harmoni, rytmikk, dynamikk og instrumentasjon eller klangfarge. Hos Schubert, «sangerfyrsten» blant komponistene og spesielt i h-moll-symfonien er det melodikken og klangfargen som fremtrer særlig tydelig – harmoni, rytmikk og dynamikk trer noe mer i bakgrunnen.

Symfonien ble uroppført i Wien 17. desember 1865 i Redoutensaal i Wiener Hofburg. Satsbetegnelsene er «Allegro moderato» og «Andante con moto». Instrumentasjonen består av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter, 3 tromboner, timpani og strykere. En fremførelse av symfonien tar ca. 25 minutter.