den regionale stat

Med unntak for statsforvalteren, som har ansvaret for flere ulike funksjoner, kjennetegnes de statlige regionene av oppgavespesialisering. Dette gjelder for eksempel helseforetak, veimyndigheter og Arbeidstilsynet.

Med få unntak er de oppgaver som ivaretas av den regionale stat landsomfattende med avdelinger i alle deler av landet. Et unntak er Kystverket som ikke har avdelinger i innlandsfylkene Oppland og Hedmark.

Mens statsforvalteren har et visst overordnet ansvar for kommunenes virksomhet ̶ særlig som kontrollorgan ̶ opptrer de øvrige spesialiserte regionene som selvstendige tjenesteytere på linje med kommunesektoren.

Oppgavene til de regionale statlige etater kan inndeles i fire hovedkategorier:

Samlet har Norge i dag om lag 30 ulike statlige regionale systemer, der det er lite sammenfall mellom de geografiske grensene for de enkelte etaters myndighetsområde. Dette «lappeteppet» av ulike statlige regioner er ikke uproblematisk. Da Stortinget behandlet forslaget om en ny inndeling av landets fylkeskommuner i 2017 fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forslag om at regjeringen skulle «gjennomføre et arbeid som gir en samordning av grensene for statens regionale etater og fylkeskommuner» (Innstilling 385 S- 2016-2017).

Sett i et historisk perspektiv er det fylkesmannsembetet, rettsvesenet og kirken som har dannet grunnmuren i denne regionale organiseringen av offentlig virksomhet i landet. I flere århundrer fram til oppløsningen av det dansk-norske kongedømmet og vedtaket om en egen norsk grunnlov i 1814, var det amtmann- eller fylkesmannsembetet som i realiteten representerte det aller meste av offentlig virksomhet i den norske delen av det dansk-norske riket. Vedtaket av grunnloven endret lite på fylkesmannens oppgaver og status som kongens representant i fylkene og som et administrativt/politisk organ som ivaretok relasjonene mellom den sentrale stat og kommunene.

Dette endret seg i tiden etter 1945 – endringer som dels svekket fylkesmannens oppgaver og rolle, men som også innebar etableringen av nye regioner og regionale etater for statlig virksomhet – og ved siden av de oppgaver som ble ivaretatt av fylkeskommunen og kommunene. Dette var etater som var helt fristilte fra fylkesmannsembetet. Denne frikoplingen mellom fylkesmannen og de nye regionale etater kommer ikke minst til uttrykk i den geografiske inndelingen for disse statlige etater. Det har bare unntaksvis vært et sammenfall mellom fylkesgrensene og denne etatsspesifikke regionaliseringen (skattemyndighetene er et slikt unntak).

De fleste regionale etater betjener regioner som er større enn fylkene. Bare i to tilfeller har man hatt en inndeling med flere og mindre regioner enn fylkesinndelingen. Dette gjelder for det første politiet som inntil den nye politireformen hadde 27 distrikter. Etter reformen vil antall distrikter være redusert til 12. Den andre statlige etaten som har flere regionale kontorer enn antall fylker er NAV, som har avdelinger i alle norske kommuner. Når det gjelder de øvrige regionale inndelinger varierer antall distrikter/regioner mellom to og tolv. Denne etatsmessige regionaliseringen har vært under stadige endringer. Den kanskje viktigste endringen fant sted da fylkeskommunenes eierskap til sykehusene ble overtatt av staten og omorganisert først til fem og senere til fire regionale helseforetak.

Veksten av den regionale staten kan vurderes og forklares ut fra i hvert fall to ulike perspektiver og politiske målsettinger. For det første var det i årene etter andre verdenskrig en sterk politisk skepsis til fylkesmannsembetet, sammen med et ønske om å styrke den politiske styringen av fylkeskommunen. Den politiske støtten til å gi embetet nye oppgaver stort sett fraværende, noe som førte til en utbygging av spesialiserte regionale ordninger.

For det andre vokste det etter hvert fram en erkjennelse av at når staten først hadde vedtatt og igangsatt ulike tiltak, skulle gjennomføringen av disse oppgaver skje uten noen politisk innblanding på lavere administrative nivåer. Oppfatningen var – og er – at utøvelsen av oppgavene burde avpolitiseres og profesjonaliseres. Ikke minst kom dette til uttrykk i forbindelse med sykehusreformen, der man i helseforetakenes første år ikke kunne utpeke aktive politikere som medlemmer av styrene. Denne form for avpolitisering er imidlertid blitt problematisert – og lempet på. Ikke minst viser debatten om politireformen hvordan denne berører viktige politiske problemstillinger – knyttet til lokalisering og nærhet til politi for befolkningen.

• stat
• statsforvalteren
• regionale helseforetak

• Flo, Yngve, Statens mann, fylkets mann. Norsk amtmanns- og fylkeshistorie 1814-2014, Bergen, Fagbokforlaget, 2014.
• Hansen, Tore og Inger Marie Stigen, «Regionen som ramme for politisk-administrativ organisering», i Gro Sandkjær Hanssen, Jan Erling Klausen og Ove Langeland (red.), Det regionale Norge 1950 til 2050, Oslo, Abstrakt forlag, 2012.