Den optiske telegraf, tidligere kommunikasjonssystem langs kysten basert på semafor, som på kort tid kunne sende meldinger over lange avstander. Systemet ble tatt i bruk under napoleonskrigene og ble brukt fra 1808 til 1814.

Semaforsystemet langs norskekysten, utviklet av kaptein Ole Ohlsen, var basert på en innretning med seks klaffer: tre og tre ved siden av hverandre i et mastsystem. Ved å vende klaffene oppover, nedover eller horisontalt, kunne telegrafen sende 229 ulike signaler, hvert signal hadde sin spesifikke betydning som var oppført i en kodebok. Det var kun militære meldinger og rapporter som ble sendt.

Det var tre signallinjer: HvalerHidra med avgrening til Akershus (1809); Hidra–Fedje med avgrening til Bergenhus (1809); og Silda ved StadTrondheim (1809–11). Semaforstasjonene sto med cirka 4 kilometer avstand, og var plassert slik at det var himmel eller hav som bakgrunn i siktlinjen. Systemet var helst operativt i sommertiden, men av og til også om vinteren. På enkelte strekninger ble det satt opp to telegrafer, slik at man kunne signalere begge veier samtidig. Systemet var effektivt, og en melding kunne gå fra Christiania til Kristiansand på 45 minutter.

På de tre linjene var det minst 260 stasjoner med mer en 1100 telegrafister og medhjelpere i aktivitet, i alt opptil 4000 mann fordelt på to skift. Hver stasjon var betjent av tre mann fra en halvtime før soloppgang til en halvtime etter. Arbeidet var ubekvemt og anstrengende når en skulle holde konstant øyekontakt i begge retninger i all slags vær.

En optisk telegraf er gjenreist i Lyngør og ble åpnet i 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.