Den norske helikoptervingen, UNIFIL (Norair)

Den norske helikoptervingen (Nowegian Helicopter Wing; Norair) i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) var ett av de norske styrkebidragene til FN-styrken i Libanon; satt inn i mars–april 1978 og trukket ut i juli 1979. Norair var den minste av de fire avdelingene Norge bidro med til UNIFIL.

Som følge av at Israel invaderte Libanon 15. mars 1978, besluttet FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 425 og 426, 19. mars, å sette inn en fredsbevarende styrke i Sør-Libanon. Den skulle påse at de israelske styrkene trakk seg ut, og bistå libanesiske myndigheter i å gjenvinne sin autoritet i området. Norge var blant de land som fikk forespørsel om å stille styrker. Den norske regjering besluttet i ekstraordinært statsråd, 22. mars, å bidra til UNIFIL – med en infanteribataljon og mulige støttestyrker. Dialogen med FN-hovedkvarteret førte til at fire avdelinger ble stilt: En infanteribataljon (Norbatt), et verkstedkompani (Normaintcoy), en helikopterving (Norair) og et sanitetskompani (Normedcoy).

Beslutningen om å stille en helikopterving ble fattet i statsråd 7. april, etter forutgående avklaring med Forsvarets overkommando (FO). Tilleggsstyrken skulle være klar for avreise i løpet av circa to uker. Helikoptervingen var oppsatt innenfor rammen av De norske FN-beredskapsstyrker, der Luftforsvarets bidrag besto av en Lufttransportskvadron, med én transportving og én helikopterving. Sistnevnte, med fire Bell UH–1B helikoptre, var mangelfullt oppsatt, men vingen ble stilt med personell fra 720 skvadron (Rygge), 339 skvadron (Bardufoss) og 719 skvadron (Bodø).

Ansvarlig for oppsetting av de norske FN-avdelingen var Forsvarsdistrikt nr. 4 / Infanteriregiment nr. 4 (FDI4/IR4) på Romerike. 720 skvadron på Rygge hovedflystasjon oppsettende ansvar for FN-helikoptervingen.

Avdelingen, som ble kjent som Norair, ble satt inn – overført fra Norge til Midtøsten – før den formelle politiske beslutningen ble fattet i statsråd. Hele vingen, med personell, helikoptre og annet materiell, ble overført med et amerikansk C–5 Galaxy transportfly 1. april – med ankomst Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv i Israel påfølgende dag.

Ved ankomst var situasjonen i Sør-Libanon fortsatt ansett som så usikker og uoversiktelig, at Norair ikke med én gang kunne settes inn i operasjonsområdet. Avdelingen måtte forbli i Israel til 11. april før den kunne etablere seg ved UNIFILs framtidige hovedkvarter-område i Naqoura, som den første av styrkens faste avdelinger. Som øvrige avdelinger ble Norair-personellet innledningsvis forlagt i telt – etter noen dager på hotell i Israel, med pendling over grensa.

Etter hvert som UNIFILs hovedkvarter kom på plass, ble et luft-liaison-element der bemannet av norske offiserer, med en Air Liaison Officer (ALO) som bindeledd mellom hovedkvarteret og helikoptervingen.

Norair opererte primært i hele UNIFILs Area of Operation (AO), fra styrkens hovedkvarter, som lå utenfor AO, men fløy også regelmessig, to ganger ukentlig, til Beirut, og hyppig til Jerusalem.

Norairs hovedoppgave var medisinsk evakuering av såret FN-personell og ambulanseflyging. Ved ledig kapasitet omfattet dette også sivile libanesere som fikk behandling på UNIFILs feltsykehus i Naqoura. Helikoptervingen foresto også rutinemessig transport av personell og materiell, inklusive faste ruter til alle bataljonene og til Beirut. Norair hadde på døgnkontinuerlig basis én maskin stående på 15 minutters beredskap, inklusive lege og sykepleier fra sanitetskompaniet, Nordmedcoy. Flytida til den bataljonen som lå lengst unna Naqoura og feltsykehuset, var Norbatt. Under normale forhold var Norair framme i bataljonen 20–25 minutter etter utkalling.

UNIFIL var avhengig av å få sine flygninger klarert først fra israelsk luftkontroll, deretter fra den libanesiske grupperingen som senere ble kjent som South Lebanon Army (SLA). Fra begge opplevde Norair problemer med effektiv klarering. Dette førte til forsinkelser eller ruter som vanskeliggjorde oppdragsløsning. Fra SLA opplevde Norair også trusler om å bli beskutt – og direkte beskytning.

Perioden Norair sto i Libanon var en av UNIFILs mest krevende, men fortsatte kamper etter den israelske tilbaketrekkingen – i 1978–79 hovedsakelig mellom palestinsk og libanesisk milits. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) hadde fortsatt soldater både innenfor og ved UNIFIL AO. Det samme hadde SLA, med en posisjon like ovenfor hovedkvarteret i Naqoura. Det ble dels utkjempet kamper mellom PLO og SLA, men begge rettet også angrep mot FN-styrken. For Norair bidro dette til et krevende operasjonsmiljø, som blant annet krevde at en ikke fløy direkte over en PLO-posisjon, for ikke å risikere beskytning. Dette igjen forutsatte et godt etterretningsbilde. Det medførte også at det ble fløyet i vesentlig større høyde enn normalt; gjerne 700–1000 meter. Mangelfulle kart bidro til å gjøre oppdraget i et for det norske personellet ukjent landskap ytterligere krevende.

UNIFILs hovedkvarter, og dermed også Norairs base, i Naqoura ble direkte angrepet av SLA. Da dette skjedde i slutten av mars 1979 ble ett helikopter truffet under avgang. I april ble et helikopter som kom inn for landing beskutt. Da ilden ble besvart av UNIFILs vaktstyrker, kom det til et mer omfattende angrep fra SLA, rettet mot helikopterbasen. Alle helikoptrene ble skadd, men alt personell kom seg i sikkerhet. To av maskinene måtte erstattes med nye fra Norge.

Norges største personelltap under hele perioden i UNIFIL skjedde 3. februar 1979 da et helikopter fra Norair styrtet, og alle fire om bord – to fra Norair og to fra Normedcoy – omkom: Major Egil Kjeldaas, løytnant Jostein Berg, løytnant Kjell E. Ruud og fenrik Peer F. Eriksen; de to siste fra Norair.

Det ble spekulert i om helikopteret var blitt skutt ned, men flyhavarikommisjonen norske myndigheter nedsatte konkluderte med at det var en ulykke. Hendelsen skyldtes imidlertid ildstrid i området. Det var på grunn av disse kamphandlingene, mellom palestinsk gerilja og FN-soldater, helikopteret var utkalt; for å evakuere en såret soldat fra Fijibatt. For å unngå pågående ildgivning ble det fløyet lavt, og helikopteret falt ned etter å ha kommet inn i høyspentlinjer.

Etter halvannet år og fire kontingenter ble Norair, som den første av de norske avdelingene i UNIFIL, trukket hjem, 26. juli 1979. Hovedårsaken til at avdelingen ikke ble videreført var vansker med rekruttering, særlig mangel på piloter. En annen årsak var at deltakelsen svekket helikopterberedskapen hjemme. Norair ble erstattet – i den samme leiren – av en italiensk helikopterving: Italair. Norair hadde da loggført vel 2200 flytimer, med 125 ambulanseoppdrag og transport av rundt 7500 personer. Norairs første sjef var major Hans Haugan; den siste major Kjell Østnes.

Siste del av Norair var tilbake i Norge 30. juli 1979.

  • Strømmen, Wegger og Leraand, Dag (2005). :i kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Gazette bok.
  • Hohle, Per (1983). Norske FN-styrker i Libanon I–II. Norsk Arkivforskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.