Den norske bataljonen, UNIFIL (Norbatt)

Den norske infanteribataljonen (Norbatt) i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), var det største norske styrkebidraget til FN-styrken i Libanon; satt inn i mars–april 1978 og trukket ut i november 1998.

Som følge av at Israel invaderte Sør-Libanon 15. mars 1978, besluttet FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 425 og 426, den 19. mars, å sette inn en fredsbevarende styrke i området. Den skulle påse at de israelske styrkene trakk seg ut, og bistå libanesiske myndigheter i å gjenvinne sin autoritet i landsdelen. Norge var blant de land som fikk forespørsel om å stille styrker. Den norske regjering behandlet raskt henvendelsen, som ble mottatt 21. mars. Allerede dagen etter, i ekstraordinært statsråd, vedtok den å tilby blant annet en infanteribataljon. Dette ble akseptert av FN, og innkalling av personell til bataljonen fra De norske FN-beredskapsstyrker ble iverksatt, med frammøte 28. mars i Trandum leir.

Ansvarlig for oppsetting av avdelingen var Forsvarsdistrikt nr. 4 / Infanteriregiment nr. 4 (FDI4/IR4) på Romerike. Om lag tre firedeler av FN-bataljonen var øvd; før øvrige besto den av mannskaper med nylig avtjent førstegangstjeneste.

Avdelingen, som i UNIFIL ble kjent som Norwegian batallion (Norbatt), ble satt inn – overført fra Norge – i perioden 25. mars til 4. april. Innsats i Libanon var ikke forventet, og innsetting følgelig heller ikke planlagt. Innsettingen, inklusive overføring av rundt 200 tonn materiell, ble derfor i noen grad fastlagt underveis. Det ble organisert en luftbro med 40 avganger, leder av ett av Forsvarets C–130 Hercules transportfly fra 335 skvadron. Også amerikanske og tyske fly (henholdsvis C–141 Starlifter og C–5 Galaxy, og C–160 Transall) deltok.

I utgangspunktet skjedde innsettingen gjennom flyplassen i Beirut, men også Ben Gurion-flyplassen ved Tel Aviv ble benyttet. Størstedelen av styrken, både personell og materiell, ble satt inn herover. Med en uklar sikkerhetssituasjon, og minefare på dårlige veier i Libanon, var innsetting via Israel raskere og tryggere. Transport fra Beirut til operasjonsområdet i det østlige Sør-Libanon skjedde også dels gjennom Nord-Israel.

Bataljonens første framparti dro fra Gardermoen på kvelden 25. mars, med ankomst Beirut dagen etter. Andre framparti dro 27. mars. Hovedstyrken ble overført mellom 1. og 4. april. Første framparti ble ledet av bataljonssjefen, oberst II Vigar Aabrek. Med seg hadde han blant andre de tre kompanisjefene. Også Generalinspektøren for Hæren (GIH), generalmajor Ole Jacob Bangstad, var med på vegne av Forsvarssjefen. Hovedoppgaven er å gjøre seg kjent med oppdrag og forhold; å rekognosere og forberede mottak av hovedstyrken.

Da frampartiet ankom var det ikke kjent hvor Norbatt skulle operere. Bataljonssjefen fikk tildelt sitt operasjonsområde 28. mars: Den østligste delen av området Israel okkuperte, inklusive et område opp mot Golanhøydene og grensa til Israel – ved Kfar Chouba. Fordi Israel ikke overlot hele det okkuperte området til UNIFIL, ble Norbatts Area of operation (AO) liggende atskilt fra resten av FN-styrken, i vest.

Da Israel, i strid med FN-vedtakets intensjon, likevel ikke overførte kontrollen med hele det okkuperte området til UNIFIL, men den sørligste delen til en libanesisk militsgruppe (senere kjent som South Lebanon Army, SLA), fikk det også følger for Norbatt. Dels i form at flere års konfrontasjon med SLA, men også ved at Norbatt fikk ansvar for fem FN-posisjoner i det området som ikke ble overgitt til UNIFIL, den såkalte Enklaven. Dette var isolerte posisjoner Norbatt overtok ansvaret for fra United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Norbatt silte også vaktlag til UNIFILs hovedkvarter i Naqoura.

Norbatts tildelte område var særlig kjennetegnet ved at det var mer religiøst sammensatt enn øvrige deler av UNIFIL AO, som var dominert av muslimer; både sjia og sunni. Norbatt AO var religiøst blandet. Det var også enkelte landsbyer, særlig Ebel es Saqi, der bataljonen etablerte hovedkvarter, med drusere og kristne; og Blat som var sjia med et mindretall kristne. Kaoukaba, Kfar Hamman og Rashaya el Foukhar var rent kristne landsbyer; El Hebbariye drusisk; El Ferdis og Kfar Chouba sunni; Chebaa hovedsakelig sunni.

Norbatt hadde ansvar for det samme området i hele sin operasjonsperiode, 1978–98. Men for en kort tid, fra juni 1978, var deler av det nordvestlige AO – rundt landsbyen Blat og med den utsatte Khardala-brua samt den omstridte landsbyen Kaoukaba – tillagt den nepalesiske bataljonen, Nepbatt. I 1979­–80 erstattet et kompani fra den ghanesiske bataljonen, Ghanbatt, Nepbatt; operativt var den underlagt Norbatt. Nepbatt bemannet på ny området ved Blat i 1981–82. I 1996–97 inngikk et kompani fra Estland, Estcoy, i Norbatt, til erstatning for KpB i Rashaya, grunnet personellmangel.

Store deler av Norbatt AO tilhørte kjerneområdet palestinerne hadde tatt kontroll over i Sør-Libanon, det såkalte Fatah-land. Gjennom flere år hadde det vært militære konfrontasjoner mellom Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og det israelske forsvaret (IDF) i dette området, og flere av landsbyene i Norbatt AO hadde vært holdt av PLO – og var derfor blant de mest ødelagte: Ebel es Saqi, Kfar Chouba og Rashaya el Foukhar. Disse var også for en stor del fraflyttet, men innbyggerne vendte gradvis tilbake etter hvert som situasjonen stabiliserte seg. Norbatts nærvær bidro til at området ble gjenoppbygd, både ved at norske soldater handlet varer og avdelingen bidro med fysisk rehabilitering.

Da Norbatt ble satt inn i sitt tildelte operasjonsområde var en svensk avdeling, Swedcoy, som midlertidig var overført fra FN-styrken United Nations Emergency Force (UNEF) i Sinai, på plass der. Norbatt begynte å overta posisjonene holdt av det svenske kompaniet 2. april, etter i fellesskap å ha bemannet dem i overgangsdagene.

Norbatt besto av en bataljonsstab og opprinnelig tre geværkompanier (Kp 1, Kp 2 og Kp 3), hver med tre tropper, og et stabskompani, med støttefunksjoner. Fra andre kontingent ble styrken organisert med to geværkompanier (Kp A og KpB) og et stabskompani. I KpA inngikk en mekanisert tropp.

I likhet med Swedcoy, etablerte Norbatt sitt hovedkvarter i Ebel es Saqi, hvor det ble til 1990, da det flyttet til Falkehøyden. Også Stabskompaniet og Mektroppen ble forlagt i Ebel es Saqi. En annen viktig støttefunksjon var Hundetroppen; først med patruljehunder, deretter også minesøker- og eksplosivhunder.

Geværkompaniene ble omgruppert flere ganger. Gjennom størstedelen av perioden hadde KpA sitt hovedkvarter i Tell Quezi; KpB hele tida i Rashaya el Foukhar.

Norbatt hadde 24 bataljonssjefer; den første var oberst II Vigar Aabrek, den siste oberst II Roy Grøttheim.

Norbatts første oppgave, i henhold til FN-resolusjon 425, var å påse at de israelske styrkene trakk seg ut av Sør-Libanon. Israel Defence Forces (IDF) hadde etablert åtte stillinger i Norbatts tildelte område. De israelske og norske styrkene samarbeidet om overdragelse av disse, fra IDFs startet sin tilbaketrekking herfra 11. april.

FN-mandatet var på flere områder uklart. Situasjonen ble desto mer utfordrende ved at SLA fikk kontrollen over deler av området, samtidig som israelske militære fortsatt opererte der, til støtte for SLA – fram til 1982 da Israel på ny okkuperte området, til 2000. Israels invasjon hadde til hensikt å fordrive den palestinske geriljaen fra Sør-Libanon. I Norbatt AO var det fortsatt mindre palestinske grupper, som UNIFIL ikke hadde mandat til å fordrive; bare påse at de ikke brakte inn våpen, og var militært aktive. Derfor etablerte Norbatt kontakt med de palestinske gruppene, og overvåket posisjonene deres, til protester særlig fra SLA og dens leder, major Saad Haddad, og fra Israel. På diplomatisk hold, holdt den norske ambassaden i Beirut, kontakt med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), blant annet når det kom til konfrontasjoner med den norske bataljonen.

SLA fortsatte kampen mot de palestinske gruppene. Norbatt kom derved i kryssild. Samtidig havnet Norbatt snart, ved flere anledninger – og særlig det første året – i direkte kamp med dem. Derved var forutsetningen for deltakelsen dels bortfalt: Dels fordi Israel ikke hadde oppfylt forpliktelsen om å overdra kontrollen over hele området til FN-styrken, dels – og blant annet derfor – fordi det faktisk ikke var noen fred å bevare. Norbatt kom i kamp både med PLO og SLA – og det kom til konfrontasjoner også med IDF. Norske soldater påførte både PLO og SLA tap, og norske soldater ble drept av både IDF og, senere, den muslimske militsgruppen Hizbollah.

Allerede 5. april ble norske soldater beskutt av PLO ved Khardala-brua. 6. april fikk Norbatt sin første sårede, i ildgivning mellom palestinsk og libanesisk milits, ved Kaoukaba.

Kampene ved Kaoukaba i april 1978 og ved Tell Quezi i august var de hardeste. I begge tilfeller er det med stor sannsynlighet konkludert med at PLO tok betydelige tap, mens Norbatt hadde et fåtall sårede. Situasjonen ved Kaoukaba, 6.–9. april, var spesielt kritisk i bataljonens operasjonshistorie, også ved at Norbatt, uten å informere UNIFILs ledelse, hadde inngått en underhånds avtale med IDF om – hvis nødvendig – ildstøtte derfra.

I hele 1978, men også deretter, var det en spent situasjon i Norbatt AO, vesentlig på grunn av konfrontasjoner mellom PLO og SLA. Norbatt kom i kryssild mellom SLA og PLO, men ble også beskutt direkte av SLA, blant annet ved at Norbatt – i tråd med mandat – hindret SLA i å ta seg inn i FN-kontrollerte landsbyer. Blant de alvorligste konfrontasjonene gjaldt kontrollen med Kfar Chouba, som Norbatt – etter ordre fra hovedkvarteret – for en tid måtte oppgi. Ved enkelte tilfeller opererte SLA sammen med IDF, eksempelvis da de tok seg inn i Norbatt AO ved Blat i juli 1980, og etablerte en posisjon der.

Norbatt ble også direkte beskutt av IDF, som ved Kfar Chouba i juni 1978. 18. april 1979 ble den norske soldaten Jarle Haavard Warberg drept av et granatnedslag i Ebel es Saqi. Analyser av nedslaget, og andre forhold, tilsier at granaten er skutt av IDF. Det kom også til væpnede til sammenstøt mellom Norbatt og Lebanese National Movement (LNM); en libanesisk gruppering som støttet palestinerne,

UNIFIL ble overkjørt av IDF da Israel iverksatte sin Operasjon fred i Galilea i juni 1982, og okkuperte hele Sør-Libanon, fram til 1985. Norbatt AO var ett av områdene IDF rykket inn gjennom, på vei nordover mot Beirut. Invasjonen i øst skjedde på flere akser, både sørfra over Metulla, og østfra over Golan, ved Chebaa og Kfar Chouba.

Norbatt iverksatte tiltak mot invasjonen 6. juni, men hadde ordre fra UNIFILs hovedkvarter om ikke aktivt å forsøke å forhindre IDF. Bataljonen var heller ikke utrustet for å kunne yte militær motstand av betydning. Derimot utplasserte bataljonen stridsvognhindre, med kråkeføtter og piggtråd, samt kjøretøyer, som ikke kunne forhindre framrykkingen. Mellom 6. og 11. juni passerte store IDF-avdelinger, tilsvarende to til tre mekaniserte divisjoner, Norbatt AO, inklusive 632 stridsvogner og 130 selvdrevne artilleriskyts. IDF utgrupperer for en tid også tunge avdelinger inne i Norbatt AO.

På invasjonsdagen, 6. juni 1982, ble den norske soldaten Erling Robert Ekrheim drept av splinter fra et granatnedslag i Ebel es Saqi.

Norbatt videreførte deler av sitt hovedoppdrag under okkupasjonen, da UNIFIL fikk utvidet sine humanitære oppgaver, med beskyttelse av sivilbefolkningen. Bemanning av faste posisjoner, inklusive sjekkposter (CP) og observasjonsposter (OP) samt patruljering, ble raskt gjenopptatt. Som okkupasjonsmakt ble israelske styrker ikke hindret i å passere gjennom Norbatt AO; SLA fikk passere bare sammen med IDF.

Med invasjonen var de siste palestinske posisjonene fjernet, mens SLA befestet sin stilling. Som følge av okkupasjonen vokste nye militsgrupper fram, som en nasjonal libanesisk motstandsbevegelse: Først og fremst Amal, deretter Hizbollah – begge med utspring i sjia-befolkningen i Sør-Libanon. I motsetning til i vestre AO, var det få sjiaer i Norbatt AO i øst, og ingen av de to grupperingene utøvde stor aktivitet her.

Israel trakk i 1985 seg formelt ut av Sør-Libanon, og etablerte en såkalt sikkerhetssone i sør, under kontroll av SLA, og reelt av IDF. Hele Norbatt AO lå innenfor sikkerhetssonen. Det kom ved flere anledninger til sammenstøt med både IDF og SLA. Eksempelvis ble en norsk patrulje beskutt av IDF ved Kaoukaba i august 1987, og det kom til ildutveksling mellom IDF og Norbatt ved Kfar Chouba i september samme år. I februar 1988 ble to norske soldater såret av splinter fra en israelsk stridsvogngranat skutt mot en Norbatt-patrulje. Under den israelske Operation Accountability i juli 1993 var det omfattende ildgivning mot mål ved Norbatt AO, med granatnedslag i det norsk-kontrollerte området. Norske soldater ble såret da en patrulje ble beskutt av IDF i desember 1995, også den gang ved Blat. Like før den norske uttrekkningen i 1998 ble på ny en norsk soldat såret etter beskytning fra IDF.

Den norske soldaten Gorm Bjørnar Hagen ble drept av en granat skutt fra en israelsk Merkava stridsvogn, 25. desember 1993, da en norsk patrulje ble beskutt ved Blat.

Enda oftere kom det til episoder med SLA, med spente situasjoner særlig i sjekkposter. Hendelsene inkluderte avvæpning av norske soldater. I 1989 ble en SLA-soldat drept av en rikosjett fra et varselskudd fra Norbatt, under forsøk på inntrenging i Ebel es Saqi.

Den norske soldaten Rune Opland ble drept av direkte skudd under en patrulje ved landsbyen Bourhoz, 30. november 1989. Det ble konkludert med at Hizbollah sto bak angrepet.

Norbatt hadde i alle år et nært forhold til lokalbefolkningen, blant annet ved å være forlagt i landsbyer med sivil befolkning. Norbatt tilbød også humanitære tjenester, inklusive bidrag til å reparere infrastruktur og helsetjenester, og det ble iverksatt flere humanitære prosjekter med økonomisk støtte fra privatpersoner så vel som myndigheter i Norge.

Etter 20 år og 41 kontingenter ble Norbatt, som den siste av de norske avdelingene i UNIFIL, trukket ut, 28. november 1998. Norge hadde ta trappet opp sin innsats på Balkan, og UNIFIL ble blant annet derfor ikke lenger prioritert. Beslutningen om uttrekking ble tatt av regjeringen 18. juni; ordren fra Hærstaben ble gitt 29. oktober. Hjemreisen ble avviklet i fire puljer, med ankomst Norge fra 18. til 29. november. Den norske bataljonen ble erstattet en av en indisk, Indbatt.

Norske veteraner har i ettertid holdt kontakt med landsbyer og innbyggere i det tidligere Norbatt AO, blant annet med markering av 17. mai. I Ebel es Saqi er det et eget FN-museum, og minnesmerker over falne norske soldater holdes i hevd, ved hjelp av sivilbefolkningen.

  • Magnes, Frank (2018). Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978–1998. Ares.
  • Strømmen, Wegger og Leraand, Dag (2005). :i kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Gazette bok.
  • Gisvold, Marius (1979). Møte med Libanon. Gyldendal.
  • Jevne, Per Ø. (1978). Farlig fred. Cappelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.