Den fortapte generasjon, den generasjon som ble moden under den første verdenskrig og som ble merket av det. Uttrykket (fr. une génération perdue) ble skapt av en fransk bilreparatør som prøvde å forklare den amerikanske forfatteren Gertrude Stein hvor udugelige de unge mekanikerne hans var, og ble siden av Stein overført på de unge, desillusjonerte amerikanerne i Paris i 1920-årene, med forfatterne Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, John Dos Passos og E. E. Cummings som de mest kjente.

Som motto for sin roman The Sun Also Rises (1926, norsk overs. Og solen går sin gang) siterte Hemingway hennes uttalelse: «Dere er alle en fortapt generasjon», men føyde samtidig til et sitat fra Forkynnerens bok for å antyde at etter hans mening var ingen enkelt slekt fortapt: «Slekt går og slekt kommer, men jorden står evindelig ...» Den gruppe mennesker som Hemingway beskrev i sin roman, stort sett etter levende modeller, ble imidlertid oppfattet som typiske representanter for en fortapt generasjon, kjennetegnet ved en kynisk livslede og en overveldende følelse av å være hjemløse på Jorden.

Det som utvilsomt gav generasjonen et særpreg, var tomrommet mellom gamle verdier som den ikke lenger kunne godta, og nye verdier som ennå ikke hadde fått sin form og som den selv måtte være med å skape.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.