Den fortapte generasjon er et begrep om den generasjonen som ble moden under første verdenskrig og som ble merket av det. Uttrykket (fr. une génération perdue) ble skapt av en fransk bilreparatør som prøvde å forklare den amerikanske forfatteren Gertrude Stein hvor udugelige de unge mekanikerne hans var, og ble av Stein senere overført på de unge, desillusjonerte amerikanerne i Paris i 1920-årene, med forfatterne Ernest Hemingway, Francis Scott Fitzgerald, John Roderigo Dos Passos og E. E. Cummings som de mest kjente.

Som motto for sin roman The Sun Also Rises (1926, norsk oversettelse Og solen går sin gang) siterte Hemingway hennes uttalelse: «Dere er alle en fortapt generasjon», men føyde samtidig til et sitat fra Forkynnerens bok for å antyde at etter hans mening var ingen enkelt slekt fortapt: «Slekt går og slekt kommer, men jorden står evindelig ...» Den gruppe mennesker som Hemingway beskrev i sin roman, stort sett etter levende modeller, ble imidlertid oppfattet som typiske representanter for en fortapt generasjon, kjennetegnet ved en kynisk livslede og en overveldende følelse av å være hjemløse på Jorden.

Det som utvilsomt gav generasjonen et særpreg, var tomrommet mellom gamle verdier som den ikke lenger kunne godta, og nye verdier som ennå ikke hadde fått sin form og som den selv måtte være med å skape.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.