Den fortapte generasjon er et begrep om den generasjonen som ble moden under første verdenskrig, og som ble merket av det.
Uttrykket ble skapt av en fransk bilreparatør som prøvde å forklare den amerikanske forfatteren Gertrude Stein hvor udugelige de unge mekanikerne hans var, og ble av Stein senere overført på de unge, desillusjonerte amerikanerne i Paris i 1920-årene, med forfatterne Ernest Hemingway, Francis Scott Fitzgerald, John Roderigo Dos Passos og E. E. Cummings som de mest kjente.
Som motto for sin roman The Sun Also Rises (1926, norsk oversettelse Og solen går sin gang) siterte Hemingway hennes uttalelse: «Dere er alle en fortapt generasjon», men føyde samtidig til et sitat fra Forkynnerens bok for å antyde at etter hans mening var ingen enkelt slekt fortapt: «Slekt går og slekt kommer, men jorden står evindelig ...» Den gruppe mennesker som Hemingway beskrev i sin roman, stort sett etter levende modeller, ble imidlertid oppfattet som typiske representanter for en fortapt generasjon, kjennetegnet ved en kynisk livslede og en overveldende følelse av å være hjemløse på Jorden.
Det som utvilsomt gav generasjonen et særpreg, var tomrommet mellom gamle verdier som den ikke lenger kunne godta, og nye verdier som ennå ikke hadde fått sin form, og som den selv måtte være med å skape.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.