Den amerikanske uavhengighetserklæringen

Fra begynnelsen av 1600-tallet ble det etablert 13 britiske kolonier langs den amerikanske østkysten mellom Florida i sør og det som i dag er Canada i nord. Prosessen mot uavhengighet fra Storbritannia hadde for alvor skutt fart etter Teselskapet i Boston 14. desember 1773. Det såkalte teselskapet var en politisk protest mot at Storbritannia hadde rett til å skattlegge de amerikanske koloniene. Mange av kolonistene mente skattleggingen var urettferdig, siden de ikke var representert i det britiske parlamentet. Protesten førte til at De utålelige lovene (The Intolerable Acts) ble vedtatt. Lovene innebar blant annet av havna i Boston ble stengt, og kolonien Massachusetts ble fratatt selvstyre og lagt under britisk administrasjon. Lovene var en form for straffetiltak, som var så omfattende og strenge at de tretten koloniene bestemte seg for å møtes for sammen å utforme mottiltak.

Representanter for 12 kolonier møttes i Philadelphia fra 5. september til 26. oktober 1774 til det som er kjent som den første kontinentalkongressen. Diskusjonene var preget av motsetninger mellom ulike grupperinger og interesser, til dels ideologisk betinget, men også økonomisk og geografisk. Når det gjaldt forholdet til henholdsvis den britiske kongen og det britiske parlamentet, var uenigheten i mindre grad geografisk betinget. Det fantes fortsatt talsmenn for en tilpasning til Parlamentets krav om overhøyhet og rett til ikke bare å regulere imperiets handel, men også til direkte å skattlegge koloniene.

Etter en drøy måned, 14 oktober, kom kongressen til enighet i flere saker. For det første ble delegatene enige om en rettighetserklæring, «Declaration of Rights». Etter å ha undertegnet avtalen mellom de 12 koloniene, brukte delegatene noen dager på å utforme en henvendelse til kongen og det britiske folk som oppsummerte deres argumentasjon. Mange av delegatene håpet fortsatt på forsoning med kongemakten, selv om de ikke trodde på noen forsoning med parlamentet. Imidlertid stod ikke uavhengighet på den offisielle dagsorden og ble knapt drøftet på tomannshånd delegatene imellom. 26. oktober ble kongressen oppløst, med den forståelse av at en ny kongress ville bli innkalt 10. mai 1775, om det skulle bli behov for det.

Kongen og parlamentet var helt avvisende overfor kolonienes krav. Det innebar at de utålelige lovene stod ved lag og den britiske okkupasjonen av Boston ble opprettholdt. Som avtalt møttes dermed delegater fra koloniene i Philadelphia fra 10. mai 1775. Det skulle bli en lang sesjon for Den andre kontinentalkongressen. I realiteten varte den frem til konføderasjonsartiklene trådte i kraft i 1781. Da var det gått fem år siden uavhengighetserklæringen ble vedtatt.

Da den andre kontinentalkongressen trådte sammen, hadde alt krigen mot Storbritannia (som senere skulle bli kjent som den amerikanske uavhengighetskrigen) brutt ut med trefningene i Concord og Lexington. Samme dag som Kongressen åpnet, erobret styrker fra koloniene Fort Ticonderoga i den britiske Quebec-provinsen.

I løpet av mai samlet kongressen seg om en trepunkts plan; en uavhengighetserklæring, en mulig allianse med en eller flere av Storbritannias fiender i Europa, og en konstitusjonell statsdannelse. 7. juni 1776 la Richard Henry Lee fra Virginia frem et forslag som inneholdt disse tre elementene. På dette tidspunkt var de midlere koloniene, New York, New Jersey, Pennsylvania og Delaware, fortsatt ikke helt rede til å slutte seg til forslaget, og en endelig beslutning ble utsatt til 1. juli.

Samtidig ble en komité nedsatt for å utforme en uavhengighetserklæring. Komiteen, med fem medlemmer, deriblant John Adams, Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, leverte sitt utkast 28. juni. Det var i hovedsak forfattet av Jefferson. Han hadde omfattende kunnskaper om både forspillet til uavhengigheten, og til samtidig og historisk litteratur om konstitusjonelle spørsmål. Dessuten var han usedvanlig skrivefør. I 1776 var han 33 år, og kom fra en fremstående plantasjeeiende familie i Virginia. I 1800 ble han valgt til USAs tredje president.

Da komiteen leverte sitt utkast til uavhengighetserklæring, var alle delegasjonene, med unntak for New York, bemyndiget til å stemme for uavhengighet. 4. juli godkjente kongressen uavhengighetserklæringen etter å ha foretatt flere endringer. Først 15. juli kunne New York delegasjonen legge frem sitt mandat for godkjennelse av erklæringen.

Erklæringen må i det vesentlig ses som en gjentagelse av John Lockes kontraktsteori, som også hadde preget kolonistenes argumentasjon overfor den britiske kongen og parlamentet siden begynnelsen av uavhengighetskampen. Kongen og parlamentet hadde stadig brutt sine forpliktelser overfor kolonistene, og gjennom erklæringen forsvarte de sine rettigheter og tok det nødvendige siste skritt ved å erklære uavhengighet etter at alle andre utveier var forsøkt. Kjernen i erklæringen lyder slik:

«Vi mener at dette er selvklare sannheter: at alle mennesker er født like, og at de har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper. Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken. Vi mener at politisk styre er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettigheter, og at det bygger sin rett til å regjere på samtykke fra dem de regjerer over. Når en styreform blir slik at den skader disse formål, har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre, bygd på de grunnsetninger og organisert i de former som synes dem best skikket til å sikre velferd og lykke.» (Norsk oversettelse Ingrid Semmingsen).

Deretter påviste erklæringen, gjennom en rekke eksempler, at kongen og parlamentet hadde krenket disse grunnsetningene på tyrannisk og vilkårlig vis.

Erklæringen ble inngangsportalen til De forente staters historie som selvstendig nasjon. Den ble også en inspirasjon for mange land både i samtiden og ettertiden, for eksempel den norske grunnloven fra 1814. Uavhengighetserklæringen ble også en inspirasjon i de mange statene som ble etablert etter kolonirikenes sammenbrudd etter andre verdenskrig.

Men prinsippene i uavhengighetserklæringen om at alle er frie og like, ga langt fra noe reelt bilde av forholdene i koloniene da erklæringen ble utformet. Kvinner hadde færre rettigheter enn menn, og langt fra alle menn hadde stemmerett. Som i Storbritannia var stemmeretten avhengig av inntekt eller eiendom, selv om kravene til slikt var lavere i USA. De mannlige innfødte amerikanerne (urfolkene) var heller ikke likestilt med den hvite, mannlige befolkningen. Afro-amerikanerne var i det alt vesentlige slaver. Erklæringens forfatter Thomas Jefferson drev selv plantasje med slaver. Han trodde da heller ikke at svarte og hvite ville kunne leve sammen som likemenn. Det hadde langvarig undertrykkelse gjort umulig. Slaveriet skulle vedvare i nesten hundre år etter uavhengigheten. Reell likebehandling, og i enkelte delstater også formell, ligger fortsatt i fremtiden.

• den amerikanske uavhengighetskrigen
• teselskapet i Boston
• USA
• USAs historie
• USAs politiske system

• Burk, Kathleen: Old World, New World, Atlantic Monthly Press, New York 2008
• Middlekauff, Robert: The Glorious Cause. The American Revolution, 1763-1789, Oxford Uninversity Press, Oxford 2005.
• Semmingsen, Ingrid: En verdensmakt blir til, Aschehoug, Oslo 1972