Debye–Scherrer-metoden

Debye–Scherrer-metoden. Skjematisk tegning. P-P er primærstrålen som reflekteres av pulveret ved C og danner en serie av sekundærstrålekjegler med felles spiss i C. Til høyre er filmstrimmelen foldet ut.

Av /Store norske leksikon ※.

Debye–Scherrer-metoden, metode til identifikasjon av krystallinske stoffer, består i å registrere røntgenreflekser fra et krystallpulver på en fotografisk film. Metoden ble utarbeidet av Peter Debye og Paul Scherrer i Göttingen i 1915.

Faktaboks

uttale:
dəbˈei-
etymologi:

etter Peter Debye og Paul Scherrer

Utførelse

Pulveret kan for eksempel festes med vaselin til en tynn glasstift som plasseres i sentrum av et sylindrisk kamera. Vanlige kameradiametre er 5,73, 9,00 eller 11,46 cm. En monokromatisk røntgenstråle sendes mot preparatet, som roterer under eksponeringen.

Teori, tolkning

I pulveret vil det alltid være partikler som har en slik orientering at røntgenstrålen (med bølgelengde λ) kan reflekteres fra bestemte gitterplan, som har innbyrdes avstand d, når innfallsvinkelen Θ tilfredsstiller Braggs lov: nλ = 2d sin Θ.

De reflekterte strålene danner kjegleflater med toppvinkel 2Θ, se figuren. På en utbrettet filmstrimmel får man buete linjer. Man kan måle vinkelen og intensiteten for den enkelte refleks og bestemme gitterplanavstanden d. Ut fra dette kan man i prinsippet bestemme krystallstrukturen for stoffet.

I dag bruker man imidlertid énkrystallmetoder (se røntgenkrystallografi) til disse bestemmelsene.

Bruk

Debye-Scherrer-metoden har stor anvendelse til identifikasjon av krystallinske faser, idet linjemønsteret på filmen er karakteristisk for den enkelte forbindelse (omtrent som fingeravtrykk).

For andre typer røntgenpulvermetoder se Guinier-kamera, Gandolfi-kamera, røntgendiffraktometer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg