De absolutte strafferettsteorier, begrunner straffen med at rettferdigheten må skje fyllest, skyld må sones. Dette kalles gjengjeldelsesprinsippet eller soningsprinsippet. Etter en konsekvent gjengjeldelsesteori blir forholdsmessighet mellom brøde og straff det grunnleggende prinsipp. I primitiv form er dette prinsipp uttrykt i Moselovens «øye for øye, tann for tann», eller i Norske Lovs «liv for liv» (talionsprinsippet). Modifiserte gjengjeldelsesteorier legger vekten på den moralske skyld, og betoner at forholdsmessigheten mellom skyld og straff begrenser straffen og motvirker vilkårlighet i straffanvendelsen.

Etter de relative strafferettsteorierer straffen ikke først og fremst rettferdig gjengjeldelse, men sosialt forsvar ved å forebygge kriminalitet. Det tales derfor om prevensjonsteorier. De fleste tilhengere av prevensjonsteoriene vil imidlertid være enige i at hensynet til et rettferdig forhold mellom skyld og straff setter grenser for samfunnets rett til å straffe. I praksis blir det derfor ofte mindre betydningsfullt om man tar utgangspunkt i en absolutt eller relativ strafferettsteori.

Det sondres mellom individual- eller spesialprevensjon – straffens virkning på den straffede – og allmenn- eller generalprevensjon – straffens virkning på allmennheten. Den individualpreventive virkning kan bestå i uskadeliggjørelse, avskrekkelse og forbedring (f.eks. ved pedagogisk behandling). Den allmennpreventive virkning beror dels på straffetrusselen i seg selv, dels på fullbyrdelsen som eksempel «til skrekk og advarsel for likesinnede», samt på straffens allmenne moral- og vanedannende evne (se allmennprevensjon). For øvrig er den allmennpreventive virkning betinget av en lang rekke varierende omstendigheter (f.eks. oppdagelsesrisikoen) og knytter seg ikke alene til straffetrusselen og fullbyrdelsen, men til samtlige ledd i straffesystemet (loven, pågripelsen, straffesaken, dommen, fullbyrdelsen).

Mens det i eldre teori og praksis var gjengjeldelse og allmennprevensjon som stod i forgrunnen, fikk individualprevensjon vind i seilene fra slutten av 1800-tallet. I fengselsvesenet fikk forbedringstanken en sentral plass. Med fremveksten av moderne psykiatri og psykologi ble det en utbredt oppfatning at utviklingen burde gå i retning av en psykologisk-psykiatrisk behandling av lovovertrederen, mens den tradisjonelle straff burde begrenses eller helt forsvinne.

Fra midten av 1960-årene er det imidlertid skjedd et omslag. Erfaring har vist at det er vanskelig å behandle lovovertredere, og at det også er vanskelig å bedømme når behandlingen har nådd sitt mål. Tanken om å avpasse reaksjonen etter behandlingsbehovet er kommet i miskreditt. Hensynet til generalprevensjonen og til et rettferdig forhold mellom lovovertredelse og straff er på ny kommet i forgrunnen. Særreaksjoner med individualpreventivt siktemål, slik som arbeidsskole for unge lovovertredere og kuranstalt eller tvangsarbeid for alkoholmisbrukere, er avskaffet. Sikring ble opphevet 1. januar 2002 og er erstattet med andre særreaksjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.