Faktaboks

Dario Fo
Uttale
Født
24. mars 1926, Leggiuno, Varese, Italia
Død
13. oktober 2016, Milano, Italia
Dario Fo

Dario Fo i 2006 da han var på Piazza Fontana i Milano under oppføring av minnesmerket over anarkisten Giuseppe Pinelli som døde i politiets varetekt i 1969. Pinellis død inspirerte Fo til å skrive stykket En anarkists tilfeldige død.

Dario Fo

Dario Fo

Av /NTB Scanpix ※.

Dario Fo var en italiensk skuespiller, forfatter og teaterleder. Han var en av moderne europeisk teaters betydeligste skikkelser og var særlig kjent for sitt politiske farseteater fra 1970-årene. Det første internasjonale gjennombruddet fikk han i Skandinavia på 1960-tallet. I 1997 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Som skuespiller står Fo i en tradisjon med røtter tilbake til gjøglerteateret i middelalderen og Commedia dell'Arte fra renessansen.

Virke

Fra tidlig i 1950-årene skrev og oppførte Dari Fo satiriske tekster og korte farser. Han møtte Franca Rame, som kom fra en omreisende teaterfamilie. Møtet ble viktig for hans utvikling og de to ble seinere gift. Sammen dannet de i 1959 teaterselskapet Fo–Rame. Her var Fo forfatter, regissør og skuespiller mens Rame hadde hovedrollen i flere store komedier.

I 1968 forlot Fo-Rame de etablerte teaterscenene etter en langvarig kamp mot sensur. De dannet isteden skuespillerkollektivet Nuova Scena, som var tilknyttet det italienske kommunistpartiets kulturorganisasjon. De oppførte egne stykker, blant annet på Folkets Hus over hele Italia. Stykkene ble diskutert og korrigert etter reaksjonene hos publikum. Nuova Scena ble oppløst i 1970. Fo dannet da gruppen La Comune.

Fo mente at teateret skal underholde og provosere. På samme måte som Bertholt Brecht søkte han å forhindre at publikum får en aristotelisk opplevelse av katarsis. Det betyr at han ikke ønsket noen frigjørende latter, men en aggressiv latter som aktiverer tilskuernes produksjon av adrenalin. Derfor valgte han å framstille politisk konfliktstoff i en grotesk, satirisk form. Dette ser vi for eksempel i farsen En anarkists tilfeldige død (1970), som handler om hvordan anarkistene blir gjort til syndebukker for bombeterror fra nyfascistene.

Ved siden av de kollektive oppsetningene til La Comune spilte Fo fra 1969 den fire timer lange enmannsforestillingen Mistero Buffo. Der framstiller han tekster fra middelalderen i fri bearbeidelse og uten sceniske effekter. Spillestilen kaller han episk. Den er i tråd med en folkelig fortellertradisjon der skuespilleren både spiller flere roller på en gang og kommenterer sitt eget spill. Stykket, som satiriserer over aktuelle begivenheter, er en rammende kritikk av kirke og statsmakt, og blir stadig spilt og videreutviklet.

I begynnelsen av 1980-åra ga Fo opp den kollektive teaterformen. Arbeidet hans ble samtidig mindre bundet til den politiske virkeligheten.

Dario Fo i Norge

Fos teater fikk sitt første internasjonale gjennombrudd i Skandinavia i 1960-årene. Han hadde særlig stor suksess i Norge på 1980-tallet. Både institusjonsteatre og frie grupper har oppført en rekke av stykkene hans.

Blant de mest spilte stykkene i Norge er: Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! og kvinnemonologene han skrev for Rame i 1977, Casa, letto e chiesa (Kvinnen er skapt for hjem, seng og kirke). Disse er framført i flere norske versjoner med ulike titler.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg