Daodejing, klassisk kinesisk skrift som ved siden av Zhuangzi utgjør kjernen i den taoistiske tradisjonen (se taoisme). Verket sies å være skrevet av Laozi, en halvmytisk person som skal ha levd omkring år 500 f.Kr., men sannsynligvis er det skrevet ned på bakgrunn av muntlig tradisjon 200–300 år senere. I den formen vi nå kjenner det, består det av 81 vers, mange av dem poetiske, med blant annet innslag av rim. Boken er delt i to, der første del begynner med ordet Dao (Veien), mens annen del begynner med ordet De (Kraften). Paradoksalt nok forsøker den å formulere det den selv hevder ikke kan formuleres, Dao, det som ligger bak hele tilværelsen. Den anbefaler svakhet fremfor styrke, uvitenhet fremfor kunnskap, det kvinnelige fremfor det mannlige, stillhet fremfor bevegelse og intethet fremfor noe.

Den har flere vestlige oversettelser enn noe annet kinesisk verk. Norske oversettelser ved Karl Ludvig Reichelt (1948) og Sverre Holth (1989), gjendiktning ved Åse-Marie Nesse (1995).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.