Dans i Sverige

Den franske ballettmesteren Antoine de Beaulieau kom 1637 til den unge dronning Kristinas hoff for å undervise i høvisk opptreden, musikk og dans. I årene som fulgte, ble det fremført en rekke hoffballetter; dronning Kristina danset selv tittelrollen i Diane la Victorieuse (1649). Dansen fikk mindre betydning ved hoffet etter at dronningen forlot Sverige i 1654, selv om det fortsatt ble arrangert hoffballetter og operaballetter, dels med utenlandske trupper og ballettmestre.

Da Gustav 3 ble konge i 1771, ble Drottningholm slottsteater skueplass for en rekke sceniske evenementer med kongen og hoffet som sentrum. Den Kungliga Teatern, grunnlagt i 1773, fikk et eget ballettkompani med franskmannen Louis Gallodier som ballettmester.

Gustav 3 trakk ledende europeiske ballettkrefter til teateret, blant annet Antoine Bournonville, som var førstedanser i 1782–1792 og introduserte handlingsballetten til Sverige. Filippo Taglioni ble ballettmester i Stockholm i 1803, og hans datter Marie, en av de største romantiske ballerinaer, opptrådte første gang i Sverige i 1841. Den ledende svenske danseren var den Paris-utdannede Emilie Högqvist. Per Erik Wallquist ble ballettmester i 1827, etterfulgt av Anders Selinder, som med fem års avbrudd var ballettmester ved Operaballetten i 1833–1856, og som blant annet stod for danseinnslagene i det nasjonalromantiske musikkverket Värmlänningarna av Andreas Randel. Danseren Per Christian Johansson opptrådte sammen med Marie Taglioni i 1841, men skulle få størst betydning som danser og pedagog ved den keiserlige russiske ballett. Mot slutten av 1800-tallet ble de svenske ballettmestrene avløst av franske og tyske, og repertoaret var lite originalt.

1900-tallet ble innledet med flere besøk av russiske dansere. Særlig betydning fikk Michel Fokine, som med hustruen Vera Fokina gjestet Sverige i årene omkring første verdenskrig, som danser, koreograf og pedagog. Den svenske danseren som fikk størst betydning i mellomkrigstiden var Jean Börlin. I soloforestillingene hans i Paris 1920 hadde han gjort inntrykk på millionæren Rolf de Maré, som besluttet å opprette et ballettensemble, Les Ballets Suédois, med Börlin i spissen. Andre dansere i ensemblet var Jenny Hasselquist og Carina Ari. I de fem årene ensemblet eksisterte, spilte det en betydelig rolle i fransk kulturliv, og fikk ved gjestespill også innflytelse i Sverige. 1930- og 1940-årene ble en nedgangstid for svensk ballett.

Den store fornyelsen kom etter andre verdenskrig, utenfor Operaballetten. Birgit Åkesson, Birgit Cullberg og Ivo Cramér hadde alle bakgrunn i den mellomeuropeiske fridansen. Birgit Åkesson viste seg som en original koreograf, men nådde aldri den allmenne populariteten som Cullberg hadde. Åkessons fruktbare samarbeid med komponisten Karl-Birger Blomdahl resulterte blant annet i balletten Sisyphos (1957) og dansescenene i operaen Aniara (1959). Birgit Cullbergs store gjennombrudd var Fröken Julie (1950), der hun forente klassisk og moderne teknikk til et sjeldent dramatisk verk. Hun laget også en rekke verk for TV, og i 1967 dannet hun sitt eget ensemble med sønnen Niklas Ek som en av de førende danserne. Det er Sveriges mest kjente moderne kompani. Den andre sønnen, Mats Ek, som ledet balletten i 1967–1970 og 1976–1988, regnes som en av Nordens mest betydeligste moderne koreografer.

Blant Cramérs mest kjente verk er Den fortapte sønnen (1957), med folkloristisk bakgrunn. Cramér var gift med Tyyne Talvo, som også skapte en rekke verk for Cramér-balletten (1967–1986), som lenge turnerte som en selvstendig del av Riksteatern. i 1975–1980 var han sjef for Operaballetten. Cramér arbeidet senere med å gjenskape historiske ballettverk.

Operaballetten (Kungliga Teaterns balett) gjenvant sin posisjon i etterkrigstiden gjennom to britiske sjefers virke. Mary Skeaping var ballettsjef i 1953–1962 og bygde opp et repertoar som omfattet de fleste store helaftens verk. Samtidig vendte hun også tilbake til den gamle hoffballett-tradisjonen fra Drottningholm og rekonstruerte verk fra 1700- og det tidlige 1800-tallet, som ble oppført med datidens kostymer og teknikk i de originale omgivelsene. Forestillingene på det gamle slottsteateret ble senere kjent over hele verden. I Antony Tudors sjefstid (1963–1964) ble flere av hans balletter oppført ved Operaballetten. Fra 1980-årene har Operaballetten hatt en rekke sjefer, men indre motsetninger har ført til at de sjelden er blitt i lengre tid. Operaballettens skole (Svenska Balettskolan), som ble grunnlagt av Valborg Franchi, nyter stor internasjonal anseelse.

Av landets andre faste ensembler er balletten ved Göteborgsoperan den mest kjente, og den fikk stor fornyelse takket være koreografene Conny Borg og Ulf Gadd. I Malmö har den tidligere balletten blitt omorganisert, og den fikk i 1995 navnet Skånes Danseteater. Balletten ved Östgötateatern er det tredje faste ensemblet. I tillegg til disse finnes en rekke frie grupper.

Opprettelsen av Dansens Hus i Stockholm i 1991 hadde stor betydning for etableringen av regionale dansesentra. En av de viktigste oppgavene er å stimulere til moderne svensk dansekunst og samtidig være en service- og inspirasjonskilde for svenske dansere og koreografer. Det står også i nært samband med Dansmuseet, som ligger i samme bygning.

• Sverige
• dans
• ballett
• Kungliga Operan

• Sjögren, Margareta: Biljett til balett : 18 svenska danskonstnärer, 1957
• Cramér, Ivo m.fl.: Dansens villkor, 1983, isbn 91-85602-58-2
• Dorris, George, red.: The Royal Swedish Ballet 1773-1998, 1999, isbn 1-85273-069-2
• Henrikson, Alf: Kungliga Teatern : en återblick, 1994, isbn 91-7119-222-0
• Häger, Bengt: Ballets suédois, 1989, isbn 91-7886-011-3
• Skeaping, Mary: Den svenska hovbaletten, 1983, isbn 91-86260-01-4
• Skeaping, Mary & Anna Greta Ståhle: Balett på Stockholmsoperan, 1979, isbn 91-1-793332-3
• Statens kulturråd: Om Sveriges dansinstitutioner, 2000, isbn 91-85603-39-2