Danmission

Det Danske Missionsselskab ble stiftet 17. juni 1821 av Bone Falch Rønne (1764–1833), som var prest i Taarbek, ved København. I starten støttet selskapet misjonsarbeidet på Grønland.

Tanken om misjon i andre land møtte motstand fra Det Kongelige Missionskollegium, som ønsket at alle misjonstiltak i danske områder skulle skje som en del av den danske kirkes virksomhet. Det var også motstand fra tilhengere av Grundtvig, som mente at kirken skulle drive sin virksomhet i hjemlandet. En fri forening for å bringe ut evangeliet til hedninger ble sett på som en trussel mot kirken som var redd for dissentere og uavhengig organiserte kristne grupper. Motstanden førte til at kirken nedla forbud mot at prestene satte opp innsamlingsbøsser til misjonen på prestegårdene. Til tross for motstanden fortsatte DMS sin virksomhet.

De første årene støttet DMS misjon i de danske koloniene i India og på Grønland og i Guinea i Afrika. Danmark hadde kolonier både i Afrika, i Asia i India og Nikobarene, på Jomfruøyene i de Karibiske øyer og på Grønland. DMS samarbeidet med og støttet misjon drevet av Basel Misjonsselskapet.

Grønland ble det viktigste området for misjonen. Selskapet støttet utdannelse av prester til Grønland, trykket grønlandske bøker og fikk sendt et kirkebygg til Julianehåb (Qaqortoq). Det ble også sendt ut misjonærer, den mest kjente Andreas Riis, til de danske besittelsene på Guinea-kysten i Afrika.

I 1836 tok presten Johannes Ferdinand Fenger over som formann for misjonsselskapet. Det ble sendt ut to misjonærer i 1842 til Smyrna (nå İzmir), presten Ludvig Daniel Hass og seminaristen Christian Kold, for å drive misjon rettet mot muslimer, ortodokse kristne og jøder. Uten å ha oppnådd noen resultater vendt misjonærene hjem i 1847.

Det var lite støtte til misjonen etter det mislykkede forsøkene på misjon i Smyrna. I 1860 ble det organisert et misjonsmøte i Nyborg, og det ble vedtatt en omorganisering med kretsforeninger. Misjonsarbeidet ble nå ledet av høykirkelige kretser under ledelse av presten C. H. Kalkar fra Gladsaxe. I 1862 ble det startet en misjonsskole i København som ble drevet frem til 1870.

I 1863 fikk DMS sin første egne misjonsstasjon. Det skjedde etter at misjonæren Ochs som hadde arbeidet for det Leipzigske misjonsselskap gikk over til DMS etter en konflikt. Han drev misjonsstasjonen Bethanien i Tamil Nadu i India.

Carl Eduard Løventhal (1841–1917) ble opptatt på misjonsselskapets skole i København i 1867. Han sluttet på skolen sammen med tre andre elever etter en strid med formannen i DMS. I 1870 utga han skriftet Til den danske Menighed af Folkekirken. Mit Missionssyn. Der argumenterte han for at misjonen skulle arbeide for å etablere selvstendige nasjonale kirker på misjonsmarkene med egne prester, biskoper og lokal finansiering. Den pietistiske retningen innen kirken og misjonen mente at fokus skulle være den enkelte sjels frelse. De var ikke opptatt av organisatoriske forhold.

I 1872 reiste Lølventhal til India som misjonær. Han virket i landet frem til 1914 da han reiste hjem på grunn av sykdom. Misjonen opererte uavhengig med støtte fra «Udvalg for Løventhal’s mission» også etter hans død i 1917.

Etter krigen mellom Danmark og Tyskland i 1864 ble den delen av misjonen som hadde arbeidet ut fra de områdene som ble en del Tyskland skilt fra DMS. Interessen for misjon fortsatte imidlertid, og den 19. september 1876 startet presten Jensen i Breklum det som fikk navnet Breklum-misjonen. Det nå tyske misjonsselskapet sendt ut to misjonærer til India. I 1886 ble det statet en indremisjon i Nord-Schleswig av fem prester. Den ene av dem presten Bahnsen ble formann i Breklum-misjonen i 1894. I 1906 fikk misjonen ny formann og endret navn til Nord-Schleswig-misjonen.

I 1890 flyttet misjonsskolen til Herning, deretter til Odense i 1900 og i 1905 til København. Det var store interne konflikter innen selskapet, også om undervisningen ved misjonsskolen. De konservative ønsket ikke å ha noen bibelkritikk ved skolen. I 1904 fikk misjonsselskapet sitt hovedkvarter i Hellerup, der de fremdeles har sin administrasjon.

I 1914 oppga DMS at de hadde 40 misjonærer og misjonærhustruer, 25 bibelkvinner, 6 indiske prester og 40 kateketer og evangelister i India. Menigheten talte 1923 kristne. Tallet på registrerte kristne var lavt i forhold til innsatsen, men misjonen var optimistisk og mente at grunnlaget var lagt for en omfattende ekspansjon. I 1927 hadde tallene øket til 54 danske misjonærer, 237 lokale hjelpere og 4640 kristne.

Selskapet hadde også i 1891 startet misjon i Manchuria i Kina. Der var tallene 43 misjonærer og misjonærhustruer, 18 bibelkvinner, 1 lokal prest og 44 evangelister. Menigheten talte 1030 kristne. I 1927 hadde tallene øket til 77 danske misjonærer, 237 lokale hjelpere og 3680 kristne.

Både i India og Kina drev misjonen en stor skolevirksomhet og de støttet stadig misjon på Grønland. I Danmark hadde det utviklet seg et omfattende støtteapparat med 1241 misjonskretser, 27 forbund, egne eiendommer, drift av misjonsbladet som i 1914 hadde et opplag på 12 600. I 1927 hadde tallene øket til 1972 misjonskretser og 44 kretsforbund.

Misjonen satset både på forkynnelse, utdanning og diakonalt arbeid. Det ble bygget ut helsestasjoner, helse- og omsorgstiltak. Fokuset på diakoni sammen med forkynnelse var klart helt fra starten i 1821, men utbygningen av slike tiltak startet for alvor etter 1900.

I 1908 åpnet DMS et hospital i Antung i Manchuria. En av dem som kom dit var sykepleieren og jordmoren Karen Gormsen, som ble i landet til hun måtte reise tilbake etter kommunistenes maktovertakelse i 1950. Karen Gormsen startet både sykepleierutdanning og barnehjem for å ta seg av foreldreløse barn.

Hjemmet var i drift også under andre verdenskrig. Under krigen øket antall barn til 200. Lokale myndigheter krevde at Gormsen skulle registreres som eneste foreldremyndighet, og at alle barn måtte registreres med hennes etternavn.

Både første og andre verdenskrig betydde at misjonærene fikk vanskeliggjort kontakten med hjemlandet. Under andre verdenskrig var misjonen i Kina nesten helt avskåret fra kontakten med Danmark. Det betydde også at de lokale kirkene i stor grad måtte driftes med egne ressurser.

Etter andre verdenskrig og den kommunistiske maktovertakelsen i Kina ekspanderte misjonen til nye områder. Misjonsvirksomheten i det kommunistiske Kina ble avsluttet og misjon ble startet i Hongkong og på Taiwan. Det kom også i gang misjon i Bahrain, Kuwait, Japan, Tanzania og Madagaskar og Egypt. Dansk kirkemisjon i Aden ble slått sammen med DMS.

Misjonen i India fortsatte, og de indiske menighetene ble etablert som selvstendige. Tidligere virksomhet drevet av Breklum-misjonen og DMS ble slått sammen. Etter hvert har lokale lutherske kirker tatt over det som før var drevet som misjon fra Danmark.

I 2019 hadde organisasjonen virksomhet i Bangladesh, Cambodia, Egypt, India, Irak, Jordan, Libanon, Madagaskar, Myanmar, Pakistan, Syria og Tanzania. I Pakistan er virksomheten konsentrert rundt å gi støtte til forfulgte kristne, støtte til teologisk utdanning og videreutdanning og tiltak rettet mot fysisk og psykisk handikappede barn. I mange muslimske land er misjon rettet mot muslimer forbudt, men arbeid i etablerte menigheter og omsorgs- og helsetiltak er akseptert.

En ny og ønsket utvikling har vært at medarbeidere fra kirker i Afrika, Asia og Midtøsten blir invitert til å arbeide ved danske menigheter.

Fra 1984 har DMS drevet «Mødestedet», et kontaktsenter for innvandrere på Vesterbro i København, som ble drevet fram til 2019. Antallet misjonskretser har blitt redusert, men det er stadig et omfattende nett av lokale kretser og gjenbruksbutikker. Arbeid med dialog på tvers av religiøse skiller har vært en viktig prioritet.

I 2018 var det rundt 8000 mennesker i Danmark knyttet til Normisjon og rundt 2500 frivillige i gjenbruksbutikker. Organisasjonen har strevd økonomisk og møtestedet på Vesterbro ble lukket av økonomiske årsaker.

I 1985 ble Jens Krarup formann i Det Danske Missionselskab (DMS), og det ble startet en prosess mot sammenslåing med Dansk Santalmission. Sammenslåingen ble gjennomført 1. januar 2000, og misjonsselskapet tok navnet Danmission. Danmission viderfører arbeidet til DMS, som ble grunnlagt i 17. juni 1821 og Dansk Santalmission som ble grunnlagt 26. september 1867. Misjonsselskapet er en uavhengig organisasjon, regner sine røtter fra starten på DMS og er forankret i den Danske folkekirke.

Misjonen har gjennomgått store endringer siden starten, og virksomheten er i dag i stor grad konsentrert om å støtte opp under etablerte kristne miljøer i andre land, humanitært arbeid og å støtte utsatte grupper. I Danmark har religionsdialog blitt viktig.

Historisk har misjonen vært en arena for mange av de religiøse splittelser som har vært innen den danske kirke. Samtidig har også misjonen og alle dens støtteorganisasjoner vært en viktig del av dansk menighetsliv og en viktig kontaktflate mot kristne miljøer i andre land.

• Basel-misjonen
• kristen misjonsvirksomhet
• misjon
• Santalmissionen

• Baselmisjonen arkiv
• Breklum misjonen
• Danmission
• Danmission fotoarkiv
• Rigsarkivet i København Danmission: Arkivregistratur, Privatarkiv nr. 10.162: Det Danske Missionsselskab (1821 – 1980)

• Danmission (2000 – 2008). Danmission magasin. Hellerup: Danmission
• Danmission (2019). Årsrapport Danmission 2019. Hellerup: Danmission
• Løventhal, Carl Eduard (1870). Til den danske Menighed af Folkekirken. Mit Missionssyn. København: Forfatteren
• Nielsen, Harald (2019). Det Danske Missionsselskabs Historie 1821-1985 Bind I. Hellerup: Danmission
• Nielsen, Harald (2019). Mission i en forandret verden. Bind II. Hellerup: Danmission
• Olofsson, Silas K.K. (2010). Globale og lokale missionsudfordringer for danske kirker og missionsselskaber i det 21. århundrede. Mastergradsoppgave. Stavanger: Misjonshøgskolen
• Bundgaard, Niels (1935–1942): Det danske Missionsselskabs historie, 2 b.