I 1962 ble et frivillige tiende år innført, og fra 1972 ble undervisningsplikten utvidet til ni år.
Fra 1992 skulle alle førskolelærere ha samme pedagogiske utdanning som lærere i grunnskolen.
I 1994 trådte en ny folkeskolelov i kraft. Den sentrale ideen bak Reformen for Folkeskolen var at hver enkelt elev skulle ha mulighet til å utvikle et så bredt spekter av evner som mulig. Det medførte et utvidet læringsbegrep. Elevene kunne ikke vurderes bare i forhold til lese- og skriveferdigheter, men måtte vurderes på et bredere grunnlag, noe som krever differensiering i undervisningen. Den andre store forandringen var at engelskundervisningen skulle begynne i fjerde klasse mot tidligere femte klasse, og at fransk skulle kunne tilbys som alternativ til tysk som annet fremmedspråk. Det nye faget naturteknologi skulle introduseres fra første klasse. Reformen tilla hver enkelt skole og foreldrene mer ansvar og flere muligheter for påvirkning. Hovedprinsippet var at hva som skulle undervises ble bestemt sentralt, men hvordan det undervises kunne bestemmes lokalt.
Også erhvevsuddanelserne undergikk reformer. På slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet begynte antallet elever som valgte en erhvervsuddannelse å synke – delvis på grunn av mindre årskull, delvis på grunn av at flere elever begynte å velge FUU (forløperen til dagens FGU) eller HHX- og HTX-linjene som videregående opplæring. Erhvervsuddannelserne ble derfor reformert en rekke ganger, blant annet i 1996, i 2001 og sist i 2015. Formålet med reformene var først og fremst å styrke yrkesfaglig utdanning; flere elever skulle velge og gjennomføre yrkesfaglig utdanning. Reformene har bare delvis vært vellykket. Målet om at 25 prosent av elevene skulle velge en erhvervsuddannelse i 2020 ble ikke nådd, og det er ytterst tvilsomt om 30 prosent av elevene kommer til å velge en erhvervsuddannelse i 2025.
Midten av 2000-tallet var preget av store strukturelle reformer som skulle skape større enheter. I forbindelse med den geografiske strukturreformen i 2007 fikk institusjonene på alle utdannelsesnivåer bortsett fra folkeskolen selveie og taxameterstyring, bevilningsfordelinger ut fra objektive mål for aktivitet og politisk fastsatte takster per aktivitetsenhet, noe som førte til målstyring, effektmålinger og skolenedleggelser. Kravet om økt effektivitet og kvalitet i alle deler av utdannelsessystemet resulterte i tillegg i innføringen av adgangsbegrensninger – i lærerutdannelsen i 2013, i erhvervsutdannelserne i 2014 og i de gymnasiale utdannelsene fra 2017.
Samtidig ble studieavgifter for internasjonale studenter innført i 2006. Året etterpå undergikk også universitets- og forskningssektoren store strukturelle endringer i form av sammenslåinger. 12 universiteter og 13 sektorforskningsinstitutter ble fusjonert til åtte universiteter og tre sektorforskningsinstitutter. Kun tre sektorforskningsinstitutter forble selvstendige. Målet var å løfte dansk forskning på et nivå i verdenstoppen. I 2007 ble dessuten profesjonshøyskolene etablert ved hjelp av sammenslåinger (fra cirka 30 institusjoner til åtte profesjonshøyskoler), etterfulgt av erhvervsakademierne (fra cirka 100 institusjoner til åtte) året etterpå.
Siden august 2009 har børnehaveklassen vært obligatorisk på lik linje med grunnskolen.
Også gymnasutdannelsen skulle effektiviseres, og en gymnasreform ble gjennomført i 2016. Opptakskravet ble økt fra en gjennomsnitt på 4 til 5 for linjene STX, HHX og HTX. Bakgrunnen for reformen var et frafall på 15 prosent av elevene i løpet av gymnastiden, særlig blant faglig svake elever, samtidig som det fantes en del elever som ikke brukte gymnasutdannelsen for å studere etterpå. Dessuten ble de over 100 studieretningene på gymnaset redusert til 49 fordelt på STX-, HTX- og HHX-linjene. Elevene måtte også velge studieretning etter tre måneder, ikke etter seks måneder som tidligere. I tillegg ble HF-utdannelsen modernisert.
I desember 2020 vedtok danske politikere en lovendring som sørget for at eiere av private barnehager ikke lenger kunne ta ut overskudd.
I 2021 besluttet regjeringen å kutte 1 656 studieplasser, mens 1 313 studieplasser skulle flyttes ut av de fire største byene frem mot 2030.
Kommentarer (4)
skrev David Olsen
svarte Svein Askheim
skrev Håvard Kalvåg
skrev Svein Askheim
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.