Dans i Danmark

Ved hoffteateret som ble bygd på begynnelsen av 1700-tallet ble flere operaer med ballettdivertissement oppført. I de få årene det første danske teater i Lille Grønnegade eksisterte, ble det også oppført ballettinnslag av den franske dansemesteren Jean Baptiste Landé. Han skulle senere spille en avgjørende rolle for utviklingen av russisk ballett.

Det Kongelige Teater ble åpnet 1748, og med ankomsten til italieneren Vincenzo Galeotti i 1775 fikk dansk ballett sin første store oppblomstring. Galeotti skapte en rekke ballettverk, blant annet inspirert av Shakespeare. Således ble både Romeo og Giulietta og Macbeth oppført på Kongens Nytorv. Hans ballett-komedie Amor og balletmesterens luner fra 1786 står fremdeles på repertoaret, og er det eldste ballettverk som fremdeles oppføres. Galeotti samarbeidet også med danske komponister og var en tilhenger av Noverre og Angiolinis nye ideer om ballet d'action.

Galeotti ble etterfulgt som ballettleder av August Bournonville (1805–79). Hans mange år som ballettsjef skapte ikke bare et repertoar som tok vare på det beste innen den opprinnelige franske balletteknikk, hvor den mannlige danser spilte en stor rolle, men han skapte også en rekke uovertrufne helaftens handlingsballetter innen den romantiske tradisjonen. Eksempler er balletter som Napoli, Et Folkesagn og det i dag mest oppførte verk Sylfiden. Mens mannsdansen stagnerte over alt ellers i Europa, var det bare i Danmark og i Russland hvor en av Galeottis elever, Christian Johansson, senere virket som danser og lærer, at den mannlige danser beholdt sin posisjon.

Etter Bournonvilles død gikk det tilbake med balletten. Riktignok kom flere av Mikael Fokines verker på repertoaret omkring 1925, og Balanchine ble sesongen 1930/31 engasjert som gjestekoreograf. Men det var først med Harald Landers sjefstid i perioden 1932–51 at balletten opplevde en ny oppblomstring, og russisk balletteknikk ble også introdusert ved ballettskolen. I Landers ballett Etudes til Riisagers musikk skulle senere fire verdensberømte danske dansere medvirke: Toni Lander (1931–85), Erik Bruhn (1928–86), Henning Konstam (f. 1934) og Flemming Flindt (f. 1936). De to sistnevnte har også virket som sjefer for ensemblet. Men en rekke andre kjente koreografers verker er blitt oppført av Den Kongelige Ballet. Frederick Ashton skapte sin Romeo og Juliet spesielt for kompaniet i 1955, og Birgit Cullberg laget i 1957 Månrenen. Av danske koreografer er det særlig Flemming Flindt som har vunnet anerkjennelse for sin Enetime etter Ionescos drama.

Danske ballettdansere har hatt stor betydning innen ballettmiljøet, både som dansere og kunstneriske ledere. Peter Martin, f. 1946, har siden 1986 vært sjef for New York City Ballet, og Peter Schaufuss, f. 1949, etterfulgte Frank Andersen som sjef for Den Kongelige Ballet fra 1994 etter tidligere å ha vært ballettsjef for både engelske National Ballet, tidligere Festival Ballet, og for Deutsche Oper i Berlin. Han fratrådte imidlertid etter kort tid, og Johnny Eliasen, tidligere solist ved kompaniet, ble konstituert som sjef (1995). Frank Andersen kom tilbake i 2003 som leder med ansvar både for skolen og kompaniet med 90 dansere. Dinna Bjørn, tidligere solist og Bournonville-ekspert, var sjef for Den Norske Nasjonalballett i årene 1990–2002.

Den Kongelige Ballets enestående posisjon har på mange måter i lang tid skygget for fremveksten av andre ballettensembler i Danmark, spesielt innen moderne dans. Bare Tivolis Pantomimeteater med sin commedia dell'arte-tradisjon har gjennom årene hatt faste ballettforestillinger. I årene 1959–61 virket Den Skandinaviske Ballett under ledelse av Elsa-Marianne von Rosen og hennes mann Allan Fridericia. Og i begynnelsen av 1980-årene hadde Eske Holm sitt ensemble. Men flere moderne grupper er kommet til, ofte med utenlandskfødte grunnleggere, som for eksempel The Uppercut Dance Theatre under ledelse av Cher Geutze og Jorge Holquin, sjef for ensemblet med samme navn. Sistnevnte døde i 1990, og ble etterfulgt av Kathryn Rickett.

Åpningen av Dansens Hus i København i 1987 har styrket den moderne dansens stilling, og i 1993 åpnet en ny scene, spesielt beregnet på de moderne dansegrupper. Det er også på prøvebasis åpnet en statlig støttet skole som gir undervisning innen moderne danseteknikk. Det er først og fremst postmodernistiske dansedrama, skapt i samarbeid med nyere danske komponister, som preger de nye dansegruppene. I tillegg til de før nevnte grupper er det Nyt Dansk Danseteater som ledes av Anette Abildgaard og Warren Spears, Corona Danseteater under sjef Jørgen Carlsrud, Dance Lab, Now Now Dancers og flere andre mindre ensembler som Teater Tango under ledelse av Rhea Leman. I Århus har Marie Brolin-Tani Dansekompani overtatt etter Aarhus Danseteater. Peter Schaufuss startet sitt eget kompani i 1997 (gjestespill i Oslo 2000) basert på klassisk teknikk med moderne uttrykk.

Men selv om moderne dans er styrket, er det likevel den klassiske ballett som er blitt kjennemerket på dansk dansekunst. Dette gjorde seg tydelig gjeldende under den annen internasjonale Bournonvillefestival i 1992, hvor blant annet nasjonalballetten Et folkesagn, ble oppført med nye dekorasjoner og kostymer tegnet av den danske dronningen, og som oppnådde stor suksess, både blant kritikere og publikum.

• Danmark
• Film i Danmark
• Danmarks litteratur
• Musikk i Danmark
• Massemedier i Danmark
• Skole og utdanning i Danmark
• forskning og vitenskap i Danmark