Faktaboks

Daniil Kharms
pseudonym for Juvatsjov, egentlig en blanding av engelsk charm og harm
Født
17. desember 1905, St. Petersburg
Død
2. februar 1942, Leningrad
Levetid - kommentar
Født 30. desember etter gregoriansk kalender
Daniil Kharms
Både som person og dikter var Kharms en eksentrisk figur. Det fortelles mange historier om ham, anekdotiske i karakter, liksom hans egne tekster.

Daniil Kharms var en russisk forfatter og fremstående representant for Leningrad-avantgarden.

Biografi og utvikling

Kharms debuterte i midten av 1920-årene og var fra 1927 medlem av gruppen Oberiu (Sammenslutning for reell kunst). Hans dikt er preget av brudd på så vel formelle som innholdsmessige konvensjoner, syntaktisk og klanglig eksperimentering, groteske innfall, absurditeter og sjokkerende meningsløsheter. Hans viktigste tekst fra den første perioden er skuespillet Elizaveta Bam. I 1930-årene gikk Kharms mer og mer over til små prosafortellinger – såkalte «tilfeldigheter» (slutsjai) – som sammen med Den blå notisboken (Golubaja tetrad) og novellen Den gamle kvinnen (Starukha, 1939) regnes som de beste senere arbeidene.

I sin samtid var Kharms først og fremst kjent for sine vers og regler for barn. Denne delen av hans forfatterskap ble svært populær og var den eneste som kunne utgis, mens hans voksne leserkrets var liten og eksklusiv, helt til han endelig i 1960-årene ble tilgjengelig for et noe større publikum, da tekstene hans begynte å sirkulere i samizdat. Etter hvert kom det også utgaver i utlandet, først en liten utgave på engelsk og siden en trebinds utgave på russisk i Würzburg 1978–1980, redigert av Vladimir Erl og Mikhail Mejlakh.

Kharms er et av Stalin-tidens utallige ofre. Han ble fengslet gjentatte ganger og døde til slutt av sult på den psykiatriske avdelingen i fengslet Kresty i Leningrad. I dag har hans verker fått fornyet betydning som et av forbildene for den post-sovjetiske, russiske avantgarden.

Livet og kunsten

Både som person og dikter var Kharms en eksentrisk figur. Det fortelles mange historier om ham, anekdotiske i karakter, liksom hans egne tekster. Han skal ha hatt et spartansk innredet værelse i kommunalkaen (fellesleiligheten) der han bodde. I et hjørne sto det en selvbygget maskin. På spørsmål om hva slags maskinen dette var, svarte Kharms: «ingen bestemt maskin. En maskin i alminnelighet». Ofte kom han til stamstedet sitt med eget bestikk, på teateret ga han seg ut for å være sin egen tvillingbror (ikkeeksisterende) og dosent i filosofi, han opptrådde med overdreven høflighet og var underlig kledd, med en gammeldags hatt og pipe som obligatoriske rekvisitter. Han kunne gjerne sette seg opp på et skap eller opp i et tre for å deklamere dikt. Og han hadde en hund som het «Brandenburger Konzert». Vennen Aleksandr Vvedenskij sa om ham at «Kharms er kunst selv». Kharms avskydde livets automatiserthet, han forgudet kunsten, det eksentriske, livet som under og vidunder, slik det fremgår i følgende notat:

«Jeg interesserer meg bare for «tøys», bare for det som ikke har noen praktisk mening. Livet interesserer meg bare i sin meningsløse fremtoning. Det heroiske, patos, skjebne, moral, hygienisk renhet, anstendighet, ydmykhet og lykkespill — for meg er dette forhatte ord og følelser. Men det jeg i høyeste grad forstår og respekterer er: begeistring og ekstase, inspirasjon og fortvilelse, lidenskap og tilbakeholdenhet, laster og dydighet, sorg og kval, glede og latter». (13. november 1937)

Stil og poetikk

Kharms skrev kun for hånd, og det er bevart ca 30 skrivehefter, en mengde enkeltblad og alle mulige stykker papir som han har skrevet på. Han kastet aldri utkast og varianter, så tekstfilologien har sin fulle hyre med å finne ut av ting når tekstene skal publiseres (en firebindsutgave ble publisert i St Petersburg i 1997–2002).

Han skrev i nesten alle genrer: prosa, dikt, teaterstykker, anekdoter, eventyr, dialoger, kort- og ultrakorte historier, dagboknotater, brev og tegninger. Gjennomgående er tekstene meget korte. Hans eneste «roman» er 30 sider lang.

Kharms’ tekster er ofte en blanding av noe veldig dagligdags, noe opphøyet eller alvorlig (for eksempel døden) og/eller noe absurd. Ha sa selv at det var to opphøyde ting i verden: humor og hellighet. Hellighet var for Kharms det sanne livet, og med humoren avslørte han det usanne livet.

Kharms i musikken

Kharms tekster er tonesatt av en rekke ulike komponister, som den islandske komponisten Haflidi Hallgrímsson (blant annet operaen Die Wält [sic] der Zwischenfälle) og norske Trygve Brøske (sanger).

Utgivelser på norsk

  • Daniil Kharms, Knakk! Om fenomener og eksistenser, oversatt av Ulla Backlund og Thorvald Steen. Oslo: Gyldendal, 2005.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg