Daniel Andreas Haakonsen, født i Bergen, norsk litteraturhistoriker. Mag.art. 1946, dr.philos. 1951, dosent i nordisk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo 1954; personlig professor i samme fag 1966–84. I sitt syn på litteraturforskningens mål og oppgaver var han elev av Peter Rokseth, noe som fremgår av en velskreven innledning til Wergelands lyriske digte (1945) og doktoravhandlingen Skabelsen i Henrik Wergelands diktning (1951). Han skrev også gode essayer om sentrale Ibsen-skuespill, Henrik Ibsens realisme (1957), og om Olav Duun (1949 og 1958), en bok om Arnulf Øverland og den etiske realisme 1905–1940 (1966) og en om Henrik Ibsens Peer Gynt (1967). Hovedarbeidet om Ibsen er Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren (1981). Haakonsen var produktiv som lærebokforfatter for norskundervisningen i den videregående skole, bl.a. gjennom utgivelsen av leseverketKontrapunkt. I Festskrift til D. H. på 70-års dagen (1987) er samlet et utvalg av forfatterens litteraturforskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.