Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den demokratiske republikken Kongo, DR Kongo, er en av de statene i Afrika som er mest folkerike, og som har størst areal. DR Kongo er rik på naturressurser og hører til de områdene i Afrika som først ble befolket. Fra gammelt av har området som i dag utgjør DR Kongo, hatt en muntlig litteratur på en rekke afrikanke språk. Disse muntlige litterære tradisjonene har holdt seg levende helt opp mot vår tid og påvirket utviklingen av den skriftlige litteraturen. Området rundt Kongoelven var sannsynligvis også det første stedet der afrikanere skrev på europeiske språk. I dag har DR Kongo derimot et forholdsvis begrenset litterært liv. Dette skyldes ikke minst at landet i lang tid har vært preget av borgerkrig og annen intern uro.

Mange forfattere fra DR Kongo har forlatt landet sitt, enten fordi de er blitt fordrevet, eller fordi de har valgt å emigrere frivillig. En rekke av disse forfatterne har flyttet til nabostaten Republikken Kongo. Disse blir omtalt i artikkelen Republikken Kongos litteratur. Forfatterne fra DR Kongo som bor i eksil i Europa eller Nord-Amerika, blir derimot omtalt her. En viktig grunn til dette er at mange av disse forfatterne ofte skriver om emner med tilknytning til DR Kongo eller til Vest-Afrika i sin alminnelighet. Det er også karakteristisk for de fleste forfatterne fra DR Kongo at de har stor kjærlighet til hjemlandet selv om de er kritiske til det politiske systemet og de sosiale forholdene som preger det i dag.

Den muntlige diktningen

I de folkerike områdene langs munningen av Kongoelven ble det fra gammelt av brukt en rekke forskjellige språk. Det fantes folkegrupper med så ulike språk at de ikke kunne kommunisere med hverandre. Dette gjorde at nasjonale myter som kunne binde folket sammen, hadde større problemer med å utvikle seg i Kongo enn i naboland det er naturlig å sammenlikne med. I Senegal for eksempel, utgjør myter om hvordan nasjonen oppstod, en sentral del av den eldste litteraturen. Tilsvarende mytisk muntlig litteratur om landets opphav finnes det mindre av i DR Kongo.

Derfor er den muntlige diktningen i Kongo preget av at litterære småformer har spilt en viktig rolle. Det dreier seg om små former som eventyr, gåter, myter, regler og liknende. Disse formene ble brukt til å ta vare på forskjellige slags teoretisk og praktisk kunnskap og føre kunnskapen videre fra generasjon til generasjon. I Kongo var man også tidlig ute med å lære seg europeiske språk: På tiden da renessansen satte preg på Europa, begynte for eksempel herskerne i Kongorikene å kommunisere med hoffet i Lisboaportugisisk.

Den første skriftlige litteraturen

De første eksemplene på skjønnlitteratur i moderne forstand som finnes i Kongo, ble ikke til før i begynnelsen av 1900-tallet. Denne litteraturen vokste gjerne frem i forbindelse med europeernes misjonsvirksomhet, som spilte en stor rolle i Kongo på denne tiden. Protestantiske misjonærer gjorde bantuspråket kikongo, som ble brukt i de sørvestre delene av de to Kongo-statene, til et skriftspråk og oversatte Bibelen og tekster som John Bunyans The Pilgrim's Progress til kikongo. Det finnes også en del salmediktning på dette språket.

Flere forfattere brukte kikongo til å skrive romaner. Disse hadde som regel både et religiøst og et politisk innhold. To av de mest kjente forfatterne var Émile Disengomoka (1915–1965) og André Massaki (1923–1996). Etter at DR Kongo ble selvstendig, er det også blitt skrevet en del litteratur på kikongo.

Antoine-Roger Bolamba og «Kongoleserens røst»

Det var liten litterær aktivitet på andre afrikanske språk enn kikongo, og heller ikke på fransk, før landet som ble DR Kongo, fikk sin selvstendighet. De to mest kjente franskspråklige forfatterene fra tiden før selvstendigheten var Antoine-Roger Bolamba (1913–2002) og Paul Lomami-Tshibamba (1914–1985).

Bolamba ble særlig viktig fordi han var redaktør for tidsskriftet La Voix du Congolais («Kongoleserens røst»). Dette tidsskriftet ble utgitt fra 1945 til 1959 og var et forum for det belgierne i Belgisk Kongo kalte Les Noirs évolués («De svarte som er utviklet»). Dette uttrykket ble brukt for å betegne svarte som hadde fått skolegang utformet av belgierne og hadde tilegnet seg en viss europeisk livsstil. De svarte uten slik skolegang og som ikke kjente den europeiske livsstilen, ble kalt Les Noirs non évolués («De svarte som ikke er utviklet»).

Inndelingen av de mørkhudede i disse to gruppene var typisk for belgiernes måte å betrakte innbyggerne i koloniene på. Det er blitt sagt at denne inndelingen var preget av Charles Darwins evolusjonslære overført til ulike menneskegrupper, altså av en form for sosialdarwinisme. Overgangen til det menneskesynet som skulle preget DR Kongo etter selvstendigheten, var meget stor, og ingen av disse syn var forankret i kongolesernes tradisjonelle måter å oppfatte mennesket på.

Bolamba gav også ut et par diktsamlinger. Han er mer omdiskutert som lyriker enn som tidsskriftredaktør. Léopold Sédar Senghor, som var en av de store lyrikerne fra det svarte Afrika, betraktet ham som en viktig representant for négritude-bevegelsen. Andre afrikanske kritikere har derimot ment at Bolamba ofte manglet originalitet og i for stor grad lot seg inspirere av fransk lyrikk på 1800-tallet.

Paul Lomami-Tshibamba

Forbindelsene mellom de to Kongo-statene har alltid vært sterke, og undertiden kan man diskutere om en forfatter egentlig kommer fra belgisk eller fra fransk Kongo. Dette er ikke minst tilfelle med Paul Lomami-Tshibamba. Han var født i fransk Kongo, men faren kom fra belgisk Kongo, og det virker som Lomami-Tshibamba hadde et sterkt ønske om å være knyttet til dette landet. Men i belgisk Kongo fikk han også oppleve forfølgelse og tortur, og han bodde i fransk Kongo fra 1950 til 1959.

Da Lomami-Tshibamba var ung, fikk han en sykdom som gjorde ham nesten døv. Han fikk god medisinsk hjelp og klarte delvis å overvinne problemene som døvheten skapte for ham. Men han ble aldri helt kvitt sin funksjonshemning.

Lomami-Tshibamba ble etter hvert journalist. Først var han medarbeider i en kristen avis, senere skrev han i La Voix du congolais. Her kritiserte han ikke minst belgiernes behandling av de innfødte i koloniene og hevdet at denne behandlingen var langt mer hensynsløs enn den de innfødte fikk av franskmennene i nabolandet.

I 1948 utgav Lomami-Tshibamba en roman med tittelen Nganda. Dette ordet betyr krokodille på kikongo, men boken er skrevet på fransk. Den vant første pris ved koloniutstillingen i Brussel det året den utkom. Boken regnes som den første romanen skrevet i Kongo, og den er også en av de aller første bøkene skrevet av en afrikaner som fikk en litterær utmerkelse. Boken skildrer overtro og religiøse tradisjoner blant folkene som bodde ved Kongoelven. Den tar opp en tematikk som skal bli sentral i meget av den afrikansk litteraturen: spenningen mellom gamle tradisjoner og ønsket om å skape et moderne Afrika.

Etter 1960 bodde Lomami Tshibamba i Zaire, altså staten som etter 1997 ble kalt DR Kongo. Han fikk flere administrative stillinger i den nye staten. Her utgav han noen noveller og kortromaner. Enkelte av disse tekstene antyder at han etter hvert gjennomgikk en viss litterær utvikling. Han huskes likevel særlig for Nganda og som en av de første romanforfatterne fra det franskspråklige Afrika.

Årene etter selvstendigheten

Det tidligere Belgisk Kongo ble selvstendig i 1960, og staten fikk først navnet Republikken Kongo. Fra 1972 til 1997 het landet Zaire, og fra 1997 har det hatt sitt nåværende navn. Den politiske uroen som har preget staten etter selvstendigheten, er en viktig grunn til at en rekke forfattere herfra ikke er blitt kjent utenfor regionen de kommer fra. President Mobutu Sese Sekos navnelovgivning førte også med seg at mange forfattere fra DR Kongo eller Zaire forandret fornavn når dette eller disse var av europeisk eller jødisk-kristen opprinnelse.

Det virker som om pålegget om å bytte fra «europeiske» til «kongolesiske» navn ble lojalt fulgt opp av mange forfattere. Dette førte blant annet til at en del kongolesiske forfattere fra denne tiden både er kjent under europeiske og under afrikanske fornavn. Forfatterne løste på ulike måter problemene et navneskifte kunne føre med seg. For eksempel skiftet Zaires mest kjente forfatter fra denne tiden, V. Y. Mudimbe, fornavn fra Valentin-Yves til Vumbi-Yoka. Dermed kunne han beholde de to forbokstavene som han var blitt internasjonalt kjent under. I den følgende fremstillingen er det som regel de afrikanske fornavnene som vil bli brukt på kongolesiske forfattere fra denne tiden.

En generasjon av romanforfattere

Blant de fremste romanforfatterne fra årene etter selvstendigheten var Zamenga Batukezanga (1933–2000). Han er også kjent som essayist, men særlig husket for sitt filantropiske og humanitære arbeid. Blant annet ledet han i flere år et treningssenter for fysisk funksjonshemmet ungdom.

Også Mbwil a Mpaang Ngal (født 1933) er både romanforfatter og essayist. Han er trolig mest kjent for romanen Giambattista Viko ou le viol du discours africain (1975). Helten her er en afrikansk litteraturforsker med et navn som er påfallende likt den store italienske filosofen fra 1700-tallet Giambattista Vico. Boken kan leses som en kritikk av afrikanere som blir blendet av kunnskapene til europeiske intellektuelle. Men også Ngal er blitt kritisert for å skrive på en «europeisk» og spissfindig måte og for å være mer opptatt av form enn av innhold.

Den som likevel regnes som den viktigste romanforfatteren fra denne generasjonen, er Vumbi-Yoka Mudimbe (født 1941). Mudimbe er også kjent som en betydelig filosof og sosiolog. Flere av Mudimbes bøker behandler forholdet mellom afrikansk tenkesett og kristendommen. Denne læren ser han som et redskap europeerne har brukt for å få makt over afrikanernes tenkesett. Men Mudimbe er også sterkt engasjert i budskapet om frihet og rettferdighet, som han mener er en viktig del av den kristne læren.

Lyrikk, dramatikk og essayer

En av de mest kjente kongolesiske lyrikerne i denne generasjonen er Lisembe Elebe (1937–1997). Han var også en anerkjent dramatiker. Litteraturforskeren Kadima-Njuza Mukala (født 1947) har skrevet flere viktige bøker om kongolesisk litteratur. Også han har utgitt lyrikk.

En forfatter som har gjort seg bemerket innenfor flere sjangrer, er Pius Ngandu Nkashama (født 1946). Han er kjent som dramatiker og romanforfatter og har også skrevet litteraturkritiske verker. Nkashama var en av forfatterne som nektet å gi avkall på det europeiske fornavnet sitt. Han var også blant de første forfatterne fra DR Kongo som forlot landet da Mobuto Sese Seko kom til makten. Han emigrerte først til Algerie og senere til Frankrike før han til sist slo seg ned i USA.

Den mest anerkjente dramatikeren i denne generasjonen er likevel Buabua Wa Kayembe Mubadiate (født 1950). Han har kalt flere av de mest kjente skuespillene sine for tragikomedier. De er både inspirert av franskspråklig absurd teater og av den fantastiske realismen som er typisk for nyere afrikansk og karibisk litteratur. I den senere tiden han også skrevet flere selvbiografiske bøker.

Kvinnelige forfattere – lyrikk, noveller og skuespill

Lenge var det få kvinner fra DR Kongo som utgav skjønnlitteratur. De siste tiårene har andelen kvinnelige forfattere blitt større, men de har ikke alltid markert seg like tydelig som sine mannlige kolleger. De første kvinnene i DR Kongos litteratur fikk sitt gjennombrudd på 1960- og 1970-tallet og skrev først og fremst lyrikk.

Som den første regnes Madiva Nzuji. Man vet lite om livet hennes, men hun utgav en diktsamling i 1967. Ikole Botuli-Bolumbu var født i 1951 og arbeidet som journalist og som utgiver av et litterært tidsskrift. Diktsamlingen Feuilles d'olive («Olivenblader») kom ut i 1972. Etter dette utgav hun flere dikt i tidsskriftet hun redigerte. I 1973 publiserte Lima-Baleka Bosek'Ilolo en diktsamling, men også om henne er opplysningene få.

De første novellene skrevet av kvinner fra DR Kongo kom ut på samme tid. Christine Kalondji utgav en novelle i 1973. Tre år senere ble to noveller av Tol'ande Nweya (født 1947) trykt: Ahata og Récit de la damnée («Den dømte kvinnens fortelling»). Nweya, som opprinnelig ønsket å bli nonne, utgav også en diktsamling og et essay om det å være kvinnelig forfatter i DR Kongo.

Den mest kjente moderne dramatikeren fra DR Kongo er en kvinne, Ntumb Diur. Man vet ikke når hun er født, men hun har skrevet to skuespill, Zaïda (1983) og Qui hurle dans la nuit («Hvem brøler i natten», 1986), som begge har vunnet første pris ved konkurranser for afrikansk teater. I 1986 kom også den første romanen skrevet av en kvinne fra DR Kongo. Hun heter Kabika Tshilolo (født 1949), og tittelen på romanen hennes er Matricide («Moderdrap»). Den skildrer kampen en ung, begavet kvinne må føre for å bli fri fra de kravene slekten stiller til henne.

Kvinnelige forfattere – selvbiografier og livsskildringer

Et typisk trekk ved bøkene fra DR Kongo som er skrevet av kvinner, er at de ofte har et selvbiografisk preg. De befinner seg gjerne i skjæringspunktet mellom skjønnlitteratur og dokumentarlitteratur. Dette gjelder blant annet Clémentine Faïk Nzuji (født 1944). Hun er en av DR Kongos ledende kvinnelige intellektuelle, men som mange av forfatterne fra DR Kongo måtte hun flykte til Belgia tidlig på 1980-tallet. Både som skribent og i sitt praktiske arbeid engasjerte hun seg i kampen for vanskeligstilte kvinner i sitt land. I 2007 utgav hun en selvbiografisk roman, Anya, som skildret hennes liv og kamper.

Léonie Abo (født 1945) har sammen med en belgisk forfatter skrevet en skildring av livet sitt som har oppnådd stor oppmerksomhet. Hun ble først bortgiftet som 14-åring og ble få år senere hustruen til en av Kongos mest kjente kommunistiske geriljakrigere. Men han tok seg to hustruer til, og livet hennes ble til slutt så vanskelig at hun flyktet til fransk Kongo. Boken hennes skildrer en rekke av de utfordringene kvinner kunne møte i et land preget av borgerkrig og av mange kvinnefiendtlige holdninger.

Justine M'boyo Kasa-Vubu (født 1951) var datteren til Joseph Kasa-Vubu, som var den første presidenten da republikken Kongo ble selvstendig i 1960. Han var en moderat politiker, en tilhenger av flerpartisystemet og en kritiker av ytterliggående sosialisme. I flere perioder ble han valgt til høye politiske verv, men han ble ikke sittende lenge i sine posisjoner, og i ettertid har han kommet i skyggen av mer markante skikkelser som for eksempel Patrice Lumumba.

Datteren delte farens grunnholdninger. Også hun har vært minister, men hun har også måttet leve i eksil i periodene da Zaire var en ettpartistat. På 1990-tallet flyktet hun til Belgia for godt, og der har hun skrevet fire bøker som både er selvbiografier og refleksjoner omkring de problemene det selvstendige Kongo står overfor. Mest kjent er trolig den siste av bøkene hennes, som har tittelen Sommes-nous décolonisés? («Er vi avkolonisert?», 1999). Som mange andre forfattere i sin generasjon hevder hun at de nye ettpartistatene i Afrika i virkeligheten ikke representerer annet enn en videreføring av styreformen som gjaldt i kolonitiden.

Også Amba Bongo (født 1962) måtte flykte fra DR Kongo av politiske grunner. Hun utgav i år 2000 en selvbiografisk skildring med tittelen Une femme en exil («En kvinne i landflyktighet»). Hun har også skrevet noveller og annen kortprosa, men det er særlig selvbiografien som har gjort henne kjent.

På grunn av de vanskelige politiske forholdene i DR Kongo har mange forfattere levd i eksil. Dette har fått kritikeren Mbwil Ngal til å si at den nyeste litteraturen i DR Kongo har utviklet seg i to forskjellige slags takter. De forfatterne som har valgt å flytte fra sitt hjemland, har beholdt mye av sin dikteriske vitalitet. De som er blitt igjen, har ofte blitt utsatt for sensur og andre typer forfølgelse, noe som har gått ut over deres evne til å skape. Man vil se at nesten alle de yngre forfatterne som er nevnt i denne fremstillingen, har valgt å forlate Kongo selv om de har følt seg sterkt knyttet til fedrelandet sitt.

Satire og hjemlengsel

Generasjonen av forfattere som ble født rundt 1950 eller senere, har stort sett kunnet beholde sine europeiske fornavn hvis de har ønsket det. En av disse er Pie Tshibanda (født 1949). Han kommer fra provinsen Katanga og er utdannet psykolog. Tshibanda ble boende i DR Kongo til cirka 2005, da etnisk rensing tvang hans folkegruppe til å forlate landet.

Tshibanda har utgitt både fagbøker om psykologi og romaner og noveller, men boken som har gjort ham berømt, er teaterstykket Un fou noir au pays des Blancs («En svart galning i de hvites land», 1999). Denne beske komedien om forholdet mellom svarte og hvite har særlig gjort lykke i Belgia, der den vises ved flere anledninger hvert eneste år og blant annet ble fremført en rekke ganger i 2020.

Vincent Lombune Kalimasi (født 1947) studerte i Frankrike og Belgia, men vendte tilbake til hjemlandet som da het Zaire. Han hadde viktige stillinger i landets næringsliv før han ved begynnelsen av 2000-tallet bestemte seg for å flytte til Belgia og være forfatter på heltid. Gjennombruddet fikk han i 2006 med romanen Un bus nommé Kin-la-belle («En buss med navnet Vakre Kin»). Boken handler om en gammel, utrangert rutebil og de som eier den og prøver å få den til å rulle enda noen kilometer før den stanser for godt. Den har navn etter Kinshasa. For Lombune Kalimasi har byen mistet alt som i sin tid viste at den en gang var sentrum i et velfungerende land. Senere har Lombune Kalimasi skrevet flere romaner som uttrykker den samme kritiske holdningen overfor utviklingen i den største av Kongo-republikkene.

Charles Djungu-Simba

Det er forholdsvis få forfatterne fra DR Kongo som fikk sitt gjennombrudd rundt årtusenskiftet. De fleste av dem bor i Europa nå, men for mange gjelder det likevel at de har et sterkt ønske om å leve i Kongo og tjene sitt land. En rekke av dem har arbeidet som journalister eller lærere, og selv om de til slutt har måttet forlate DR Kongo, har de ikke gitt avkall på inspirasjonen fra Afrika.

En typisk representant for disse forfatterne er Charles Djungu-Simba. Han er født i desember 1953 og var politisk aktiv i de periodene da man tillot en viss opposisjon mot makthaverne i landet. I 1998 måtte han flykte til Belgia, og han har senere bodd i Europa.

Djungu-Simba har utgitt en rekke romaner fra 1980-tallet og frem til i dag. Mest kjent er trolig den korte romanen On a échoué («Vi har mislykkes»). Boken ble utgitt første gang i 1991 og har kommet i flere senere utgaver. Den handler om generasjonen av kongolesiske ledere som sto frem da landet ble selvstendig og ikke klarte å ta vare på friheten de nå hadde fått. Den beskriver også lederne som fulgte, og som for Djungu-Simba tilhører en «tapt generasjon». Han stiller spørsmålet om disse lederne virkelig er i stand til å få landet på fote igjen. Deres utgangspunkt er meget vanskelig, men Djungu-Simba ser ingen annen løsning for DR Kongo enn at en ny generasjon av ledere vil overta og endelig få DR Kongo til å fungere.

Kamp for kvinner og for utstøtte

En forfatter som behandlet beslektede emner, men brukte andre litterære former, er Désiré Bolga Baenga (1957–2010). Baenga bosatte seg tidlig i Frankrike. Han ble først kjent for sine essayer der han kritiserte mange sider ved det afrikanske samfunnet. Han var en særlig streng kritiker av det kvinnesynet han mente preget mange av de nye nasjonene i Afrika. Så tidlig som i 1988 vant han Det svarte Afrikas store pris for sin første roman Cannibale («Menneskeeter»). Senere skrev han flere kriminalromaner der den mørkhudene etterforskeren Robert Nègre er helten. Best kjent av bøkene om ham er trolig La Polyandre (1995). Dette ordet betegner en blomst med flere pollenbærere, men kan også betegne en kvinne med et erotisk forhold til mange menn.

Også In Koli Jean Bofane (født 1954) har bodd både i DR Kongo og i Belgia. Han har arbeidet med reklame og media, og tidlig på 1990-tallet, i perioden da landet var inne i en demokratiseringsprosess, grunnla han et forlag. Bofane utgav en barnebok i år 2000, men fikk sitt gjennombrudd i 2008 med Mathématiques congolaises («Kongolesisk matematikk»), som året etter vant Det svarte Afrikas store litterære pris. Boken forteller om en ung mann, en av mange hjelpeløse afrikanerne som føler at livet bare herjer med dem. Men plutselig tror han at han har funnet et trylleformular når han tilfeldigvis kommer over en lærebok i matematikk som en gang tilhørte hans far. Bofane har de siste årene skrevet flere romaner i en stil det er naturlig å kalle fantastisk realisme, men det er hans første roman som har gitt ham plass blant de mest kjente unge vest-afrikanske forfatterne.

En allsidig forteller

Kama Sywor Kamanda (født 1952) er sannsynligvis den forfatteren fra DR Kongo med mest omfattende produksjon. Mange vil si at forfatterskapet hans hører til de viktigste innenfor moderne vest-afrikansk litteratur. Kamanda har utgitt romaner, noveller og skuespill, men særlig er han kjent for fortellinger og eventyr.

En av Kamandas mest kjente bøker er Les Contes du griot («Griotens fortellinger», bind 1–3, 1988–1998). Kamanda legger fortellingene i munnen på en griot, en vest-afrikansk skald eller historieforteller. Men Kamanda innfører ikke denne skikkelsen for å gi inntrykk av at historiene ikke er noe han selv har skapt, men fortellinger han har nedtegnet. Han legger aldri skjul på at grioten hos ham er en skikkelse han selv har diktet opp, og at eventyrene han lar grioten fortelle, er hans eget verk, selv om de er inspirert av gamle folkeeventyr.

Afrikanske kritikere har sammenliknet Kamandas fortellinger med eventyrene til Charles Perrault og til brødrene Grimm, men også med eventyr av H. C. Andersen. Trolig er den sistnevnte sammenlikningen den mest interessante, for Kamandas fortellinger er nok mer i slekt med kunsteventyr enn med folkeeventyr. Eksemplet med Kamanda viser hvordan de gamle muntlige tradisjonene fremdeles gir impulser til den moderne. skriftlige litteraturen i Afrika, men også at disse tradisjonene er blitt vesentlig forandret i vår tid.

Som mange andre forfattere i hans generasjon har Kamanda skrevet romaner og noveller der handlingen er lagt til Afrika under kolonitiden. Han behandler temaer som er vanlige i den moderne vest-afrikanske litteraturen, men behandler dem med mer poesi og mindre politisk aggresjon enn mange samtidige forfattere.

I teaterstykkene skiller Kamanda seg tydeligere ut fra andre samtidige forfattere. I en stor del av disse stykkene er handlingen lagt til det gamle Egypt. Her møter leseren historiske og mytiske skikkelser som faraoene Akhenaton og Ramses 2 og den vakre dronningen Nefertiti. Kamanda dikter om Afrikas mytiske fortid, slik moderne europeiske forfattere undertiden velger motiver fra gammel gresk historie og myte. Han vil vise at afrikanernes fortid er enda eldre enn den som europeerne påberoper seg, men samtidig at den har beholdt sin aktualitet.

Den yngste generasjonen

I en del afrikanske land finnes et mangfold av unge forfattere. Slik er det ikke i DR Kongo, men enkelte unge forfattere har likevel fått sitt gjennombrudd under borgerkrigene som har preget det selvstendige DR Kongo de siste årene. Noen forsøker seg også på sjangere som tidligere har vært lite brukt i landets litteratur. Det dreier seg for eksempel om krim og barnelitteratur. Blant de aller yngste forfatterne er det særlig to skikkelser som peker seg ut. Den ene er Marie-Louise Mumbu (født 1975), som har tatt forfatternavnet Bibish. Den andre er Fiston Mwanza Mujila (født cirka 1981).

Bibish utdannet seg i Kinshasa innenfor informasjonsvitenskap og journalistikk og fullførte utdanningen i 2002. Deretter arbeidet hun som journalist i afrikanske kulturtidskrifter, blant annet i Africultures, som er et av de mest anerkjente tidsskriftene i det franskspråklige Afrika. Hun har samarbeidet med utøvende kunstnere innenfor flere sjangere, blant annet med dansere.

Men det var farens død som utløste behovet hos henne for å skrive en selvbiografisk roman. Denne kom ut i 2008 og har tittelen Samantha à Kinshasa («Samantha i Kinshasa»). Her møter man journalisten Samantha, Marie-Louise Mumbus alter ego, og følger henne på arbeid i Kongo, men også i Europa. Boken er skrevet i en humørfylt og selvironisk stil, og den oppnådde stor suksess. Den er blitt oversatt til en rekke europeiske språk, blant annet til engelsk. Den viser samtidig at selvbiografi er en sjanger som fremdeles appellerer sterkt til kvinnelige forfattere i Kongo-.

Marie-Louise Mumbu har nå forlatt DR Kongo og har bosatt seg i Montréal i Canada.

På søken etter nye verdier

Fiston Mwanza Mujila har på kort tid blitt et stort navn innenfor moderne kongolesisk litteratur. Han har de siste ti årene bodd i Graz i Østerrike, men han skriver for det meste på fransk. Han har utgitt en diktsamling i tospråklig utgave (fransk og tysk) og et skuespill, men det er særlig hans to romaner som har vakt oppsikt.

I 2015 utkom Tram 83. Boken skildrer livet om dagen og om natten i en moderne gruveby i Afrika, og tittelen har den fått fra en nattklubb der gruvearbeiderne vanker. Fortellingen er konsentrert om to unge menn: Den ene prøver å bli dikter og lever et forsiktig liv, mens den andre er tyv og småkjeltring. Vennskapet mellom dem er likevel sterkt, og de blir bilder på krefter som rører seg i det moderne Afrika: begjæret etter rikdom, men også ønsket om å skape en tilværelse som rommer noe av større verdi enn bare materielle goder.

Mwanza Mujilas andre roman er La Danse du vilain («Almuedansen», 2020). Handlingen foregår i grenseområdet mellom DR Kongo og Angola, og miljøet er preget av at begge landene har gjennomlevd langvarige og ødeleggende kriger. Men boken er også en fortelling om dans og musikk. Rytmene fra den kongolesiske rumbaen, en dans som forener afrikansk og latinamerikansk inspirasjon, er med på å forme historien – for gleden ved dansen er det som gjør livet utholdelig for alle taperne boken handler om.

Drømmen om Kongo

Mujila er en ung forfatter fra et land i dyp krise. Dette er et faktum man blir minnet på i alt han skriver. Men Mujila er ingen kyniker og heller ingen gjennomført pessimist på Kongos vegne. Dette understreker han i et intervju der han forklarer hvorfor han fremdeles regner seg som en forfatter fra DR Kongo, selv om han, slik som nesten alle unge forfatterne fra dette landet, har valgt å bosette seg utenfor landets grenser:

«Kongo er min far, min mor, min familie. Positive og negative ting. I tjue år har det pågått en borgerkrig i de østre delene av landet som er rike på naturressurser. Men likevel er folk alltid så positive der. Kongo strever hele tiden for ikke å bli et diktatur. Men samtidig er vi fulle av håp. Jeg har dette hjemmet og denne familien med meg over alt hvor jeg reiser.»

Denne dype, men samtidig så umulige kjærligheten til fedrelandet er typisk for mange av forfatterne fra DR Kongo. Selv om en så stor del av DR Kongos litteratur er skapt utenfor landets grenser, er den preget av en dyp fedrelandskjærlighet.

Mujilas første roman er blitt oversatt til en rekke språk, blant annet til engelsk og svensk. Han har vunnet flere internasjonale priser beregnet for litterære debutanter og unge forfattere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Silvia Riva: Nouvelle Historie de la la littérature du Congo-Kinshasa, 2006 (422 sider; ISBN 2-296-00981-6). (Dette standardverket om litteraturen i DR Kongo er opprinnelig skrevet på italiensk.)
  • Dominic R. D. Thomas: Nation-building, propaganda and literature in Frsncophone Africa, Indiana University Press, Bloomington 2002. (ISBN -2-253-10644).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg