DNA er kontinuerlig utsatt for miljøfaktorer som kan gi skader. Dersom skadene ikke må repareres, kan de føre til varige endringer i den genetiske informasjonen. Blant skadene kan nevnes depurinering, dvs. hydrolyse av bindingen mellom purinene adenin og guanin og deoksyribose. Hydrolysen skjer spontant under fysiologiske forhold og fører til dannelse av et apurinsete i DNA. Det dannes rundt 10 000 slike apurinseter i hver celle i menneskekroppen. En annen hyppig forekommende prosess under normale betingelser i cellen er deaminering, særlig av basen cytosin, som da overføres til uracil (se DNA-metylering). Denne endringen vil oppstå rundt 100 ganger daglig i hver celle i kroppen.

I tillegg til disse hydrolyseprosessene kan skader oppstå for eksempel ved reaksjon med reaktive oksygenmolekyler som dannes i cellen, ved påvirkning av ultrafiolett lys eller ioniserende stråling, eller ved angrep av elektrofile forbindelser, enten endogene forbindelser eller forbindelser fra det ytre miljø. Videre kan det oppstå feil under replikasjonen av DNA.

Slike DNA-skader kan repareres på forskjellige måter av levende organismer. Uracil, som dannes ved deaminering av cytosin, fjernes ved hjelp av enzymet uracil-glykohydrolase. Det bryter bindingen mellom basen og deoksyribose slik at det dannes et apurinsete. Apurinseter, enten dannet ved denne prosessen eller ved spontan hydrolyse av bindingen mellom puriner og deoksyribose, kan repareres ved at det skadede nukleotidet fjernes og erstattes med et korrekt nukleotid og bruk av den komplementære tråden som templat. Alternativt fjernes det skadede nukleotidet sammen med et antall nabonukleotider på hver side, hvoretter nye nukleotider innsettes igjen med den komplementære tråden som templat.

Andre typer DNA-skader fjernes på tilsvarende måter. Noen typer, for eksempel tymindimerer dannet ved ultrafiolett lys eller ved metylering av baser i DNA, kan repareres ved en reversering av skadeprosessen uten at nye nukleotider må innsettes. Norske forskere har hatt stor betydning for vår forståelse av reparasjonssystemene i forskjellige organismer, spesielt kan nevnes E. Seeberg og H. Krokan, samt deres medarbeidere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.