D/S Norge

Norge var med sine 3300 bruttotonn et typisk emigrantskip fra tidlig 1880-årene. Det fikk navnet Pieter de Coninck, og ble satt inn i rute mellom Antwerpen og New York for belgiske Engels Line.

I 1889 ble Pieter de Coninck solgt til danske Thingvallalinjen, og skipet fikk navnet Norge. Thingvallalinjen hadde opprettet en rute mellom København, Kristiania, Kristiansand og New York i 1880. I 1898 ble rederiet kjøpt opp av danske DFDS, som var Skandinavias største rederi. Ruten til New York ble videreført under navnet Skandinavien-Amerika Linjen. I 1904 var Norge blant datidens eldste emigrantskip, og det var bare et tidsspørsmål før det ville bli faset ut.

22. juni 1904 la Norge fra kai i København for 89. gang, med 405 passasjerer og 68 besetningsmedlemmer om bord. DFDS hadde avtale med britiske og tyske rederier om kun å frakte skandinaviske og finske emigranter. I 1904 ble imidlertid avtalen midlertidig satt til side etter at det var brutt ut priskrig blant de store britiske og tyske rederiene. Billettprisene ble halvert, og DFDS utnyttet muligheten ved å frakte russiske emigranter til New York. Passasjertallet var derfor uvanlig høyt for Norge, og inkluderte 242 russiske jøder.

I Kristiania gikk ytterligere 232 passasjerer om bord, og i Kristiansand 90. Det var dermed totalt 727 passasjerer og 68 besetningsmedlemmer. Én passasjer reiste på 1. klasse, ni på 2. klasse og de øvrige på 3. klasse.

Klokken 07:45, 28. juni 1904, nær Rockall, traff Norge en undersjøisk hindring med et voldsomt brak. Kaptein Valdemar Gundel, som stod på broen, kunne ikke se noe rundt skipet, men forstod raskt at det ikke satt fast. Han besluttet å bakke skipet av hindringen og snu det i retning av en tråler som var blitt observert et par timer tidligere. Etter få minutter innså Gundel at Norge allerede var fortapt. Han beordret styrmennene til å varsle passasjerene og låre livbåtene.

Skipet hadde ikke nok livbåter til alle passasjerene om bord, men bare åtte livbåter, beregnet for totalt 250 personer. Den første livbåten som ble satt på vannet, ble fanget i en dønning og knust mot skipssiden. En annen livbåt fikk akterenden knust, men holdt seg flytende. Fem øvrige livbåter kom seg vekk, mens den siste gikk ned med skipet idet det forsvant i dypet klokken 08:05, vel 20 minutter etter grunnstøtingen.

Norge hadde ikke trådløs telegraf, det var heller ikke vanlig på datidens passasjerskip. Ingen visste derfor at Norge hadde gått ned.

Den første livbåten ble observert av en tråler dagen etter forliset. Kapteinen på tråleren valgte å ta med de 28 overlevende helt til hjemhavnen Grimsby i Nordøst-England før han varslet om ulykken. Ulykken ble derfor først kjent for omverdenen etter fem dager.

Fire øvrige livbåter gikk etter hvert hver sin vei, to av dem vesentlig overfylt, slik at enkelte av de om bord måtte stå. Det var ikke nok mat eller drikke, og flere drakk saltvann. To barn omkom i livbåtene. To av livbåtene ble observert hver for seg 3. juli og brakt i land i Stornoway på Hebridene. Der omkom ni barn og én voksen. En annen livbåt ble plukket opp 4. juli og brakt til Aberdeen, mens den siste ble først observert nær Færøyene 5. juli etter sju dager på sjøen. Én livbåt med anslagsvis 50–60 personer om bord ble aldri funnet.

Totalt mistet 635 mennesker livet, og 160 overlevde. Ingen på 1. eller 2. klasse overlevde. Dikteren Herman Wildenvey var blant de overlevende, mens et barnebarn av forfatteren Henrik Ibsen omkom.

Danske myndigheter nedsatte en undersøkelseskommisjon for å granske ulykken. Den konkluderte med at Norge sannsynligvis traff Helenrevet, cirka to nautiske mil nordøst for Rockall og vanligvis kun synlig ved hjelp av brenninger og fjære. Dette betydde at Norge var kommet 20 nautiske mil ut av kurs. Feilen skyldtes trolig defekt navigasjonsutstyr eller magnetiske forstyrrelser på kompasset. Det ble tatt ut tiltale mot kapteinen og rederiet for å ha forsømt sine plikter på en måte som bidro til ulykkesomfanget. Begge ble frikjent.

Vraket av D/S Norge har aldri blitt lokalisert.

Ulykken fikk først stor oppmerksomhet i pressen på begge sider av Atlanteren. Mangelen på livbåter ble tema, spesielt i Norge og Danmark. Verken norske eller danske bestemmelser stilte krav om nok livbåter til alle om bord på transatlantiske passasjerskip. Som følge av ulykken ble bestemmelsene endret, slik at transatlantiske passasjerskip som forlot Norge (DFDS og Den norske Amerikalinje fra 1913) måtte ha nok livbåter til alle om bord.

Tilsvarende krav ble først universelle etter Titanic-ulykken åtte år senere.

• Fullt navn: D/S PIETER DE CONINCK (1881-1889), NORGE (1889-1904)
• Eier: T.C. Engels & Co. (Engels Line), Antwerpen (1881-1889), Dampskibsselskabet Thingvalla (Thingvallalinjen), København (1889-1898), Det Forenede Dampskibs-Selskab (DFDS), København (1898-1904)
• Verft: Alexander Stephen & Sons, Glasgow
• Sjøsatt: 11. juni 1881
• Bruttotonn: 3318
• Lengde: 340 fot (101 meter)
• Marsjfart: 11 knop
• Jomfrutur: 25. juni 1881, Antwerpen–New York
• Passasjerkapasitet: 16 1. klasse, 32 2. klasse og 643 3. klasse (voksne, barn telte som halv voksen).
• Besetning: cirka 70

• Titanic
• Thingvallalinjen
• DFDS
• Herman Wildenvey

• Lothe, Jakob & Sebak, Per Kristian: Titanic: Historie, myte, litteratur og film, 2012, ISBN 978-82-530-3498-0 Finn boken
• Sebak, Per Kristian: Katastrofeskipet Norge – den glemte ulykken, 2001, ISBN 82-476-0196-6. Finn boken
• Sebak, Per Kristian, “Russian-Jewish Transmigration and Scandinavian Shipping Companies: The Case of DFDS and the Atlantic Rate War of 1904-05”, i Tobias Brinkmann (red.), Points of Passage: Jewish Transmigrants from Eastern Europe in Scandinavia, Germany, and Britain 1880-1914, Berghahn books, 2013, ISBN 17-823-8029-9. Finn artikkelen