Cubas kjøkken er en blanding av det spanske, afrikanske, og karibiske kjøkken. Søt, saftig karibisk frukt blandes med friterte, stivelsesholdige grønnsaker kalt viandas, ris, bønner og svinekjøtt. Den vanligste retten er ris med bønner, men best kjent i utlandet er nok helst det grillede smørbrødet kalt Cubaner som er laget av bagett med stekt svinekjøtt, skinke, sterk sennep og sylteagurker.

Cuba er den største av de karibiske øyene og har et landområde som er like stort som de andre øyene til sammen. Det er to store fjellpartier på øya, men det meste av øya er slettelandskaper. Det tropiske klimaet og et rikt jordsmonn gjør det mulig å gro en rekke forskjellige avlinger men de viktigste landbruksproduktene er sukker-rør, tobakk, sitrus-frukter, kaffe, ris, poteter og bønner.

Noen av disse landbruksproduktene er viktige eksportvarer for Cuba. Kina og Canada er Cubas viktigste eksportpartnere. På tross av et rikt jordsmonn er Cuba avhengig av å importere mye av den maten som konsumeres. Ris er en svært viktig del av cubas kjøkken, og denne importeres fra Vietnam.

En annen, sterk innflytelse på det cubanske kjøkkenet i nyere tid er rasjoneringen som har vært på plass siden Castro tok makten i 1962. Den månedlige matrasjonen inkluderer sukker, ris og bønner, samt rundt en halv kilo kjøtt. De fleste familier sper på dette ved å ha egne frukt-trær og ved å bytte eller kjøpe andre matvarer. Kjøtt-rasjonen er som regel svinekjøtt, noe som har ført til at Cubanske matretter som tradisjonelt inneholder oksekjøtt nå lages med svinekjøtt. Eksil-befolkningen i Miami og New York City bruker fortsatt oksekjøtt i disse rettene.

Cubas kjøkken tar utgangspunkt i karibisk matlaging, men er svært preget av spanske innflytelser og til dels afrikanske. Spesielt har Kanariøyene satt sitt preg på cubas kjøkken siden mange av slavene mellomlandet der. Dette ses best i mojo-sausen eller mojito-sausen (som ikke har noe med cocktailen mojito å gjøre) som svinekjøtt kokes i.  Mojo lages ved å sautere hvitløk, paprika, og kryddere som spisskummen og oregano i olje. Blandingen tilsettes deretter lime-juice.

Svinekjøtt er den viktigste dyre-baserte proteinet i cubas kjøkken fordi det er en dyresort som er enkel å produsere på små resurser, sammenlignet med kylling eller oksekjøtt. Det er svært liten produksjon av oksekjøtt på Cuba og i den grad oksekjøtt er en del av rasjonen dreier det seg som regel om malt oksekjøtt spedd ut med tofu. Fisk er en av Cubas viktigste eksport-produkter og er dermed ikke så vanlig i matlagingen lenger.

Ris og bønner er en sentral del av den kubanske dietten. Disse blir tilsatt sofritto, som er sautert løk, hvitløk, tomat, og noen ganger paprika. Røde bønner brukes som regel i denne retten som kalles congri på østre Cuba og en tilsvarende rett med sorte bønner er vanligst på vestre Cuba og kalles moros eller moros y cristiano. Viandas er også en viktig del av matlagingen. Dette er friterte, stivelsesholdige grønnsaker som potet, yuca, yams, søtpoteter, gresskar og kokebanan. Sammen med kjøtt og viandas utgjør dette formiddagsmåltid og middag.

Frokost består som regel av kaffe og brød.

Mange familier har frukttrær i hagen eller på balkongen for å spe på rasjonene, dette er ofte mango, men også bananer, papaya, grapefrukt, pasjonsfrukt og ananas.

Siden sukker er et viktig landbruksprodukt på Cuba er de viktigste dessertene sukkerbaserte og inkluderer rispudding, karamellpudding, karamellkake og hjemmelaget syltetøy og gelé. Svært få husholdninger har tilgang til stekeovn og staten har distribuert husholdningsmaskiner som riskokere og elektriske trykk-kokere for å spare bruk av kokeparafin.

De vanligste drikkene er vann og sterk kaffe med mye sukker og uten melk. Ved spesielle anledninger drikkes også maltdrikker, øl og rom.

De fleste kubanere har ikke råd til å spise ute og dessuten har de statlig eide hotellene og restaurantene en notorisk lav kvalitet og høye priser. Det ble imidlertid åpnet for private spisesteder i 1997 som førte til en oppblomstring av såkalte paladar, som tilbyr en begrenset kubansk meny i private hjem. Disse restaurantene har ofte to menyer, en med dyre priser for utenlandske turister og en med normale priser for kubanere. Innholdet på menyen er som regel det samme. I tillegg har Cuba en rekke kinesiske restauranter som en følge av innvandring fra kina på 1800-tallet. Kina-restaurantene er også begrenset av rasjoneringen og de import-restriksjonene som Cuba må leve med, men mange cubanere velger dette når de skal gå ut siden prisene er rimelige og det er vanskelig å få tak i de nødvendige ingrediensene for å lage kinesisk mat hjemme.

Cuba i CIAs Faktabok

Encyclopedia of Food Cultures of the World, Bind 2, redigert av Ken Albala, publisert i 2011 av ABC-CLIO/Greenwood i Santa Barbara California, USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.