Cuba, øk. kart

Cuba: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.
Cuba, strand

Cuba har en rekke fine badestrender og en turistnæring i vekst. Varaderostranden i Matanzas.

Av /KF-arkiv ※.
Cuba, sukkerrør

Sukker var Cubas viktigste eksportvare, og er nær knyttet til landets identitet, selv om produksjonen idag ikke dekker mye mer enn landets interne konsum. På bildet vises innhøsting av sukkerrør.

Av /KF-arkiv ※.
Foto av sigarproduksjon

Tobakksindustrien på Cuba har spesialisert seg på sigartobakk. Fra sigarproduksjon i havnebyen Cienfuegos.

Av /NTB Scanpix ※.

Cuba har siden 1961 vært et erklært sosialistisk land med en sentralisert planøkonomi, men modellen har gjennomgått endringer over tid. Den økonomiske modellen har siden Sovjetunionens fall og særlig etter 2007 fått en mer pragmatisk karakter, med større innslag av private bedrifter og markedsøkonomi.

En faktor som lenge har preget økonomien, er USAs sanksjoner, ofte omtalt som embargo eller blokade. Dette var noe cubanerne i mindre grad merket noe til før på 1990-tallet, siden Cuba likevel mottok romslige subsidier fra Sovjetunionen. Stormakten betalte godt for cubansk sukker, blant annet med generøse oljeleveranser. Men med Sovjetunionens fall mistet Cuba nesten all sin handel, og økonomien kollapset. Cuba havnet i en dyp og langvarig krise kjent som «spesialperioden».

Cuba la gradvis deler av krisen bak seg, men under andre halvdel av 2010-tallet gikk svak vekst over til stagnasjon og senere resesjon. I 2020 falt økonomien med 10,9 prosent, det mest dramatiske fallet siden 1993. Stor varemangel og inflasjon bidro til uvanlig kraftige protester i juli 2021.

Noen av faktorene bak den nye økonomiske krisen er halvhjertede og dårlig implementerte reformer, krisen i Venezuela (som lenge har vært Cubas viktigste handelspartner og støttespiller), men også endringer i forholdet til USA. Under Barack Obama var det fra 2014 en begrenset åpning mellom landene, men Trump-administrasjonen utvidet heller sanksjonene, og brukte dem enda mer aktivt. Blant annet førte det til økte begrensninger på pengeoverføringer og reiser til Cuba, og aktiv straffeforfølgelse av banker og selskaper i tredjeland som har økonomisk samkvem med Cuba. Oppå dette kom Covid-19-pandemien som lammet Cubas viktige turismenæring fra og med mars 2020.

Historie

Cuba var under kolonitiden en råvareproduserende økonomi preget av monokultur og slavearbeid. Tobakk ble en viktig eksportvare og landet opplevde også en kortvarig kaffeboom, men sukker skulle dominere økonomien.

Urfolkene på Cuba ble nær utryddet under koloniseringen i første halvdel av 1500-tallet, og plantasjesystemet spanjolene etablerte, baserte seg på arbeidskraften til afrikanske slaver. Fra andre halvdel av 1700-tallet skjøt landets økonomi fart. Handelsmonopolet og avhengigheten til Spania ble svekket som følge av den britiske okkupasjonen av Havanna (1762–1763), som ga forretningsfolk fra Nord-Amerika innpass på Cuba, samt av økonomiske reformer under Spanias kong Karl 3. På Haiti førte revolusjonen (1781–1804) til en kollaps i kaffe- og sukkerproduksjonen, og kapitalen drev i stedet mot nabolandet Cuba. Etter dette økte slaveimporten fra Afrika dramatisk. Sukkerindustrien skulle bli virkelig stor.

Selv om Cuba var en spansk koloni frem til så sent som 1898, var nordamerikanske økonomiske interesser tungt inne i landet alt mot slutten av 1800-tallet. Cuba ble okkupert av USA (1898–1902) og deretter omgjort til et protektorat under stormakten, men selv etter at statusen som protektorat opphørte i 1934, forble den økonomiske avhengigheten stor.

Cuba ble regnet som et av de rikere landene i Latin-Amerika og Karibia. Cuba var på 1920-tallet verdens største sukkerprodusent. Kontrasten mellom det moderne Havanna og fattigdommen og nøden som preget mesteparten av landet, var likevel stor, og monokulturen gjorde Cubas økonomi svært sårbar overfor svingninger i sukkerprisen.

Fidel Castros revolusjon i 1959 førte til en omlegging av landets økonomi, med blant annet jordreform og omfattende nasjonaliseringer . Revolusjonen ble erklært sosialistisk i 1961, og siden dette året har Cuba hatt en statsdominert, planstyrt økonomi. I 1972 ble Cuba med i det sovjetiskdominerte handelssamarbeidet Comecon , og tok i stor grad etter sovjetiske styringsprinsipper i økonomien. Sovjetisk assistanse bidro til nokså omfattende industrireising og en heving av levestandarden for de fattige.

Det har helt siden 1960-tallet og frem til vår tid vært gjentatte skifter i økonomistyringen, med perioder med mer eller mindre av henholdsvis «idealisme» og «pragmatisme» i økonomien. Det var likevel hele tiden en sentralisert og statsdominert økonomi. Myndighetene tillot i 1980 jordbruksutsalg der prisene ble bestemt av tilbud og etterspørsel. Disse ble imidlertid stengt ned i 1986, fordi de skal ha fremmet forskjeller og småkapitalistisk mentalitet. 95 prosent jobbet for staten på Cuba i 1989, og staten regulerte offisielt nesten all produksjon, samt priser og lønninger. 85 prosent av eksportinntektene kom fra handel med Sovjet og østblokklandene, og handelen fant sted på stat-til-stat-basis.

Næringsliv og handel

Cubas næringsliv og handel har endret seg dramatisk siden 1990. Etter Sovjetunionens fall ble det mangel på investeringer, og landets tilgang på olje ble redusert til en tredjedel. I denne situasjonen, hvor samfunnet stod nær et sammenbrudd, falt jordbruks-, manufaktur- og industriproduksjonen dramatisk. Dette gjelder også den historisk viktige sukkersektoren.

Forsøk på å revitalisere sukkersektoren har så langt ikke lyktes, men myndighetene har utviklet nye sektorer. Cuba åpnet så smått for turisme fra 1987 og særlig utover på 1990-tallet. Inntekter fra turismen utgjorde i 2019 om lag 2,6 milliarder dollar. Det ble satset på utvinning av nikkel og kobolt (eksportinntekter på 645 millioner dollar i 2019), produksjon av medisin (eksport på 323 millioner dollar i 2017; tall ikke publisert etter dette, og med en viss usikkerhet rundt det eksakte beløpet), samt oljeutvinning (i første rekke til internt forbruk, men reduserer behovet for import). Mange cubanere bor i utlandet, og pengeoverføringer fra disse skulle bli en viktig inntektskilde (3,6 milliarder dollar i 2018). Gradvis skulle likevel de største inntektene komme fra den cubanske statens utleie av personell (særlig leger og helsearbeidere) til andre land. Venezuela har betalt over markedspris for disse tjenestene, til dels i form av olje. Tjenestene eksporteres imidlertid til mange land. Slik tjenesteeksport utgjorde inntil nylig rundt halvparten av de samlede eksportinntektene (6,3 milliarder dollar i 2018).

Med denne uvanlige veksten i tjenesteeksport ble Cubas næringsgrunnlag snudd på hodet. Fra å være et råvareeksporterende land, var rundt 80 prosent av Cubas økonomi blitt tjenestebasert på 2010-tallet, mens vareproduksjon utgjorde resten av BNP. Tallene skyldes til dels fordelaktige betingelser ved utleie av personell til Venezuela, men også lav produktivitet i andre sektorer. Et eksempel er at den årlige fangsten av fisk mot slutten av 1980-årene lå på rundt 200 000 tonn, mens den i 2018 var på rundt en fjerdedel av dette. Et annet er at sukkerhøsten 2018–2019 var på 1,3 millioner tonn. Under rekordhøsten 1969–1970 hadde Cuba passert 8 millioner tonn.

I 2010 var 18,5 prosent av cubanerne sysselsatt i jordbruk og fiske, men sektorene har lav produktivitet, og disse stod til sammen for bare 3,5 prosent av BNP. Cuba importerer det meste av maten folk konsumerer. Følgende mat- og nytelsesvarer er likevel eksportnæringer av betydning, trass at USAs embargo/blokade fordyrer, vanskeliggjør og i noen tilfeller hindrer handel: Sukker (208 millioner dollar i 2019), sigarer (259 millioner dollar), drikkevarer (170 millioner dollar, det er særlig snakk om rom), og produkter fra havet (fisk og skalldyr, samlet 82 millioner dollar).

Også innen manufaktur og industri har volumene sunket dramatisk siden 1990, noe som blant annet skyldes dekapitalisering av statsbedriftene, nedslitt infrastruktur og teknologisk etterslep, lave lønninger, samt begrenset tilgang til råvarer, reservedeler og investeringer. Mye av produksjonen er rettet mot intern bygnings- og konstruksjonsvirksomhet. Men Cuba produserer også andre varer for internt konsum, for eksempel en del tekstiler og klær, møbler, og kjemiske produkter.

Noen få industrisektorer har imidlertid vokst betraktelig siden 1990. Dette gjelder blant annet egen utvinning av olje og gass, hvor produksjonen er flerdoblet siden da. Cuba dekker derfor deler av sitt eget forbruk. Landet har også hatt en økning i produksjon av nikkel og kobolt, førstnevnte brukes til produksjon av rustfritt stål. Cuba har 30 prosent av verdens samlede nikkelreserver, i denne næringen er kanadiske investorer tungt inne, og den cubanske staten har betydelige inntekter på eksport (645 millioner dollar i 2019). Den cubanske medisinindustrien regnes som avansert, og eksporterer til 40 ulike land. Cuba produserer for eksempel egne Covid-19-vaksiner, som eneste land i Latin-Amerika.

Cubas handel er ikke lenger konsentrert kun på ett land. De fem viktigste handelspartnerne er følgende, fra største og nedover (2019): Venezuela, Kina, Spania, Canada og Russland. En skal merke seg at handelen med Venezuela likevel har blitt kraftig redusert de siste årene, som følge av landets interne krise. Samtidig har Cuba opplevd en svært dramatisk nedgang i inntekter fra pengeoverføringer og turisme de siste årene, som følge av nye sanksjoner mot landet under Donald Trump (ikke opphevet av Biden-administrasjonen per januar 2022), og Covid-19-pandemien.

Energi

Olje og naturgass utgjør mer enn 80 prosent av Cubas samlede energiforbruk. Bioenergi står for mesteparten av det gjenværende forbruket.

I 2019 var forbruket av primærenergi 400 petajoule (PJ), som per innbygger tilsvarer 35,4 gigajoule (GJ). Gjennomsnittet for verden er 79,1 GJ per innbygger (tall fra IEA). Petroleumsprodukter var den viktigste energikilden med en andel på 75 prosent. Kun 17 prosent av forbruket var basert på fornybar energi, i hovedsak bioenergi. I tillegg bidro naturgass med 8 prosent.

Landets forbruk av naturgass er i det alt vesentlige dekket med egen produksjon. En betydelig del av oljeforsyningen har lenge vært basert på import fra Venezuela til en subsidiert pris, men etter at den økonomiske krisen i Venezuela ble forverret, har denne importen falt kraftig. Bortfall av importert olje fra Venezuela blir erstattet med import fra Russland.

Cuba har ambisjoner om å redusere avhengigheten av olje, og har erklært at de vil bevilge 3,5 milliarder dollar til utvikling av fornybar energi innen 2030. Sol- og vindenergi er de mest lovende former for fornybar energi som Cuba ønsker å satse på, men bioenergi, vannkraft og havenergi blir også vurdert. Bagasse (tørre masserester fra sukkerindustrien) har vært en viktig kilde til biomasse for fornybar energiproduksjon, men dette bidraget har gått ned med sukkerindustrien.

Elektrisitetsforsyningen

Karakteristisk for Cubas elektrisitetsforsyning er at over 80 prosent av produsert elektrisk energi er basert på bruk av flytende drivstoff i form av petroleum. I 2019 var kraftproduksjonen 20,7 terawattimer (TWh), der kun 4 prosent av produksjonen var basert på fornybare energikilder, i hovedsak bioenergi.

Nær 100 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Sluttforbruket per innbygger er rundt 1500 kWh. Forbrukerne opplever imidlertid hyppige strømbrudd som følge av et underfinansiert produksjonssystem og et gammelt elektrisitetsnett som er sårbart for ødeleggende orkaner som rammer landet. Upålitelig kraftforsyning blir i noen grad kompensert med lokalt produsert elektrisitet ved hjelp dieselaggregater.

En sentralisert blandingsøkonomi

Ved sammenbruddet i Sovjetunionen, gikk cubanske myndigheter med på å tillate enkelte private småbedrifter og lommer av markedsøkonomi. De åpnet av nødvendighet for at USA-dollar kunne sirkulere, senere fantes i stedet to parallelle nasjonale valutaer, til valutareformen i 2021. Dette har gjort de sosiale forskjellene ekstra synlige, og dempet mulighetene for vekst.

Den første reformprosessen etter Sovjetunionens fall ble startet i 1991 og avsluttet i 1997, i årene som fulgte ble de delvis reversert. Da Raúl Castro overtok ledelsen av landet etter sin bror Fidel Castro, kom det mer omfattende markedsreformer. Siden 2007 har Cuba åpnet mer enn tidligere for privat sektor, men det er fortsatt slik at staten kontrollerer de strategisk viktige sektorene i økonomien. Mot rundt 95 prosent i 1989, var «bare» tre av fire sysselsatt i offentlig sektor per 2020. Investeringer fra utlandet ønskes velkommen i alle sektorer unntatt helse, utdanning og militærvesen – men omfanget av slike investeringer er fortsatt lavt, og de finner sted innenfor svært kontrollerte rammer. Staten kontrollerer all handel med utlandet.

Markedsreformene og andre endringer siden 1990 (satsningen på turisme, økt svart økonomi, med mer) har ført til større forskjeller i det som var et svært egalitært samfunn, særlig i latinamerikansk målestokk. Reallønnen har så langt ikke kommet nær nivået fra 1989, og har rast etter 2020. Men cubanere som har egen bedrift har ofte vesentlig høyere inntekt enn det som ville være vanlig for statsansatte i 1989. Dette gjelder også folk med familie som sender penger hjem fra utlandet, de som jobber i turistsektoren eller i utlandet, og andre grupper. Cuba åpnet i 2021 for det man kaller små og mellomstore bedrifter (PYMES), noe som i praksis betyr en utvidelse av rommet for private økonomiske virksomheter. Reformene er likevel beskjedne sammenliknet med andre erklært sosialistiske land som Vietnam og Kina.

Under andre halvdel av 2010-tallet stagnerte den cubanske økonomien, før en gikk inn i resesjon. Selv om Cuba nå er i en dyp krise, bruker den cubanske staten store ressurser på å opprettholde visse grunnleggende velferdsordninger. Befolkningen er fortsatt sikret gratis eller sterkt subsidierte basistjenester i form av blant annet skole, helse og idrett. Samfunnsborgerne får også noe mat subsidiert, men langt fra tilstrekkelig, og må selv dekke resten. Disse velferdsordningene er likevel en viktig grunn til at Cuba er langt høyere rangert på FNs indeks over menneskelig utvikling (HDI), enn det økonomiens tilstand skulle tilsi.

Infrastruktur og transport

Samferdselsnettet på Cuba er velutbygd, men preget av mange år med økonomisk krise. Cuba fikk jernbane allerede i 1837, før den kom til Spania, altså kolonimakten som kontrollerte Cuba. Det finnes i dag et statsdrevet jernbanenett på i underkant av 5000 kilometer, men det er preget av dårlig vedlikehold og begrenset kapasitet, trass i visse investeringer i senere år, med assistanse og utstyr fra Russland og Kina.

Veinettet har en lengde på rundt 13 000 kilometer med fast dekke, mye i svært dårlig stand. En motorvei krysser øya fra Pinar del Río i nordvest via Havanna til Santiago de Cuba i sørøst. De viktigste havnebyene er Havanna, Cienfuegos, Santiago de Cuba, Nuevitas og Matanzas. Et vedvarende problem, særlig etter Sovjetunionens fall, har vært utilstrekkelig intern transportkapasitet.

En storsatsning under Raúl Castro (2008-) har vært byggingen av en frihandelssone med havn i Mariel, bygget med brasilianske investeringer. Landets strategiske plassering i Mexicogolfen, muligheter for å ta imot såkalte Post-Panamax-skip, skapte sammen med lettelsen av embargoen under Barack Obama, forventninger om at dette kunne bli begynnelsen på et cubansk handels- og industrieventyr. Embargoen består imidlertid, og foreløpig er det lite aktivitet ved den nye havnen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg