Cubas næringsliv og handel har endret seg dramatisk siden 1990. Etter Sovjetunionens fall ble det mangel på investeringer, og landets tilgang på olje ble redusert til en tredjedel. I denne situasjonen, hvor samfunnet stod nær et sammenbrudd, falt jordbruks-, manufaktur- og industriproduksjonen dramatisk. Dette gjelder også den historisk viktige sukkersektoren.
Forsøk på å revitalisere sukkersektoren har så langt ikke lyktes, men myndighetene har utviklet nye sektorer. Cuba åpnet så smått for turisme fra 1987 og særlig utover på 1990-tallet. Inntekter fra turismen utgjorde i 2019 om lag 2,6 milliarder dollar. Det ble satset på utvinning av nikkel og kobolt (eksportinntekter på 645 millioner dollar i 2019), produksjon av medisin (eksport på 323 millioner dollar i 2017; tall ikke publisert etter dette, og med en viss usikkerhet rundt det eksakte beløpet), samt oljeutvinning (i første rekke til internt forbruk, men reduserer behovet for import). Mange cubanere bor i utlandet, og pengeoverføringer fra disse skulle bli en viktig inntektskilde (3,6 milliarder dollar i 2018). Gradvis skulle likevel de største inntektene komme fra den cubanske statens utleie av personell (særlig leger og helsearbeidere) til andre land. Venezuela har betalt over markedspris for disse tjenestene, til dels i form av olje. Tjenestene eksporteres imidlertid til mange land. Slik tjenesteeksport utgjorde inntil nylig rundt halvparten av de samlede eksportinntektene (6,3 milliarder dollar i 2018).
Med denne uvanlige veksten i tjenesteeksport ble Cubas næringsgrunnlag snudd på hodet. Fra å være et råvareeksporterende land, var rundt 80 prosent av Cubas økonomi blitt tjenestebasert på 2010-tallet, mens vareproduksjon utgjorde resten av BNP. Tallene skyldes til dels fordelaktige betingelser ved utleie av personell til Venezuela, men også lav produktivitet i andre sektorer. Et eksempel er at den årlige fangsten av fisk mot slutten av 1980-årene lå på rundt 200 000 tonn, mens den i 2018 var på rundt en fjerdedel av dette. Et annet er at sukkerhøsten 2018–2019 var på 1,3 millioner tonn. Under rekordhøsten 1969–1970 hadde Cuba passert 8 millioner tonn.
I 2010 var 18,5 prosent av cubanerne sysselsatt i jordbruk og fiske, men sektorene har lav produktivitet, og disse stod til sammen for bare 3,5 prosent av BNP. Cuba importerer det meste av maten folk konsumerer. Følgende mat- og nytelsesvarer er likevel eksportnæringer av betydning, trass at USAs embargo/blokade fordyrer, vanskeliggjør og i noen tilfeller hindrer handel: Sukker (208 millioner dollar i 2019), sigarer (259 millioner dollar), drikkevarer (170 millioner dollar, det er særlig snakk om rom), og produkter fra havet (fisk og skalldyr, samlet 82 millioner dollar).
Også innen manufaktur og industri har volumene sunket dramatisk siden 1990, noe som blant annet skyldes dekapitalisering av statsbedriftene, nedslitt infrastruktur og teknologisk etterslep, lave lønninger, samt begrenset tilgang til råvarer, reservedeler og investeringer. Mye av produksjonen er rettet mot intern bygnings- og konstruksjonsvirksomhet. Men Cuba produserer også andre varer for internt konsum, for eksempel en del tekstiler og klær, møbler, og kjemiske produkter.
Noen få industrisektorer har imidlertid vokst betraktelig siden 1990. Dette gjelder blant annet egen utvinning av olje og gass, hvor produksjonen er flerdoblet siden da. Cuba dekker derfor deler av sitt eget forbruk. Landet har også hatt en økning i produksjon av nikkel og kobolt, førstnevnte brukes til produksjon av rustfritt stål. Cuba har 30 prosent av verdens samlede nikkelreserver, i denne næringen er kanadiske investorer tungt inne, og den cubanske staten har betydelige inntekter på eksport (645 millioner dollar i 2019). Den cubanske medisinindustrien regnes som avansert, og eksporterer til 40 ulike land. Cuba produserer for eksempel egne Covid-19-vaksiner, som eneste land i Latin-Amerika.
Cubas handel er ikke lenger konsentrert kun på ett land. De fem viktigste handelspartnerne er følgende, fra største og nedover (2019): Venezuela, Kina, Spania, Canada og Russland. En skal merke seg at handelen med Venezuela likevel har blitt kraftig redusert de siste årene, som følge av landets interne krise. Samtidig har Cuba opplevd en svært dramatisk nedgang i inntekter fra pengeoverføringer og turisme de siste årene, som følge av nye sanksjoner mot landet under Donald Trump (ikke opphevet av Biden-administrasjonen per januar 2022), og Covid-19-pandemien.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.